Hva ønsker du deg til jul?

Vi har kommet til 1. desember. Adventskransen, juleservice og litt julepynt er allerede hentet fram. Heldigvis er det travelt på jobb. Heldigvis er det jobb tre hele uker til. Jeg vil ikke at det skal ta slutt. Jeg vil ikke at jula skal komme. Jeg vil bare ikke. Ikke en jul til! Ikke et tapsprosjekt til! Det er den tida det er som mørkest. Både ute og dypt inne i sjela. Det er slutten av året. Det er da du tar vareopptelling og lager dine planer for neste år. Ikke en gang til! Orker ikke mer! Om bare jula kunne bli forbigått i stillhet og at de tunge, lange fridagene ikke kom.

Selvfølgelig må jeg ønske meg fred på jord og at ingen skal behøve å sulte, fryse eller mangle et hjem. En trygg base i livet og en trygg framtid. Hvem ønsker vel ikke det? Og ja visst. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve akkurat det.

Da er Kongens og skjønnhetsdronningenes festtale om fred og trygghet unnagjort. Hva ønsker jeg meg til jul, da?  Jo. Jeg ønsker at alle som har muligheten til det, skal ha en strålende jul. Jeg har blitt en realist, så jeg vet at jeg ikke kan forvente meg det. Men samtidig. Tenk om også jeg hadde fått en fin og velsignet jul? Hvordan hadde den blitt?

Jula skal markere det største mirakelet av alle. At Gud ble menneske og ble født inn i verdens elendighet i en "vesal stall". Det er så stort og så mektig og samtidig er det bare en historie. Litt som "Prinsessen på erten" eller "Askeladden som kappåt med trollet". Jeg ønsker med hele meg at julehistorien er sann. Men alt er kaos. Så mørkt. Så fjernt. Hvor er lyset som gjeterne så? Hvor er englene som sang til Guds ære?

Alt det store, mektige religiøse til side. Hva ønsker jeg meg? Jeg skulle ønske at jeg hadde en å krype inntil når verden blir mørk. En jeg kan være til for. For hva er meningen med livet, hvis man ikke kan dele det med noen? Det hadde vært et julemirakel, det!

Jeg ønsker meg en julemiddag fylt med latter og glede. Med mennesker rundt bordet som vil hverandre vel. Og ikke nok med det. Jeg skulle ønske at huset var fylt med latter og glede hele romjula. Og om jeg kunne slippe å være alene nyttårsaften også, hadde det virkelig vært et mirakel. Jeg kan faktisk ikke huske sist gang jeg ikke var alene på nyttårsaften. Jeg har jo bikkja da, men han er fryktelig dårlig til å skåle med champange. Og ikke er jeg særlig glad i kyssene hans, heller.

Jeg skulle også ha ønsket meg en fast jobb, men det er nok for mye forlangt, når samfunnet egentlig mener jeg burde være fornøyd med å få uførepensjon. De sier det kanskje ikke høyt, men jeg har nok en viss følelse av at flere tenker det. Ihvertfall de arbeidsgiverne jeg møter på jobbintervju. Jeg skjønner jo at de ikke vil satse på meg, og jeg burde være fornøyd med ettårskontrakter. Og det er jeg vel også. Men det hadde jo vært greit, da. Å kunne tenke seg en jobb man trives i i et femårsperspektiv. Kanskje helt til jeg blir sytti, men det er nok ingen som ser som realistisk. Utenom NAV, da, som har sett hva vi funksjonshemmede kan klare på "Uten grenser", og som sier at jeg må jobbe til jeg er 72 for å få fulle pensjonsrettigheter. Der fikk jeg den, for at jeg trodde på kjærligheten og forvillet meg til utlandet og ble der i 10 år. Hvordan kunne jeg være så naiv? Tro på noe sånt kliss?

For hva jeg ønsker, for meg og alle mennesker på jord, er nettopp kjærlighet. Selv om det er aldri så naivt og klissete. Opplevelsen av å være til for noen. Bli møtt med et smil og varme. At noen vil en vel. At man vet at man ikke er alene og at motganger er noe man møter i fellesskap. Sex er kanskje oppskrytt, men det hadde også vært kjekt. Men øverst på ønskelista står en god, varm, lang og trygg klem. Jeg snakker om kjærlighet, selv om den kan virke utopisk akkurat nå. Men det ønsker jeg meg. Og det er jo det jula skal handle om. At Gud elsket verden så høyt, at han ga sin sønn. Det er kjærlighet. Og det gjør at jeg tror at denne jula vil bli god.