Etter en lang reise
med utallige timer på tog, noen timer på fly og en evighet i
bagasjehallen har jeg hatt masse tid til å fundere på det nederste
trinnet i Mazlows pyramide. Det er der de fysiologiske behovene skal
være dekket. Sult, tørst og søvn etc. Jeg tenker mest på etc.
Nemlig det man på dansk Wikipedia kaller «udskillelse av kropslige
væsker» og som de fleste lærebøker velger å kalle etc eller osv.
For når jeg planlegger dagen, reisen eller arbeidet med en avvikende kropp, må
det planlegges nettopp etter dette punktet. Når kan jeg tisse?
Etter flere år har
jeg opparbeidet meg en veltrent blære, om ikke annet. Dette har
medført til at jeg fikk dette heller tvilsomme komplimentet her om
dagen: «Du må ha en enorm blære!» Følelsene ligger tykt utapå
og terskelen for utbrudd er lav når jeg endelig nærmer meg målet
for reisen: Første og beste tilpassede toalett. Slik var det i går, også,
etter en seks timers togtur, på en kort mellomstasjon på
Gardermoen, har jeg klampen i bånn og sikter på toalettet. Og fram
fra bakerste felt sprinter det fram en veltrent dame og kaster seg
over målstreken rett foran meg og inn på toalettet med
rullestol-ikonet på døra. Jeg gruffer meg over Norges idiotiske
regler om at rullestolen min ikke kan gå fortere enn 6 km/t (om vi
bare kunne adaptert EUs regler på dette, tenker jeg. Der kjører
stolene i 15 km/t. Det burde være verdt et medlemskap!) og friske
menneskers frekke holdning til å fritt benytte seg av «mitt»
toalett. Jeg formulerer noen sure kommentarer jeg skal grynte ut når
vedkommende kommer ut av døra, mens jeg tyner den veltrente blæra
min enda noen minutter. Og ut kommer Line! En gammel kjenning. Søt
som sukker. «Neimen er det deg, Andrea!» Beit meg sjøl i tunga da
jeg skulle til å utbasunere mitt hat. Man er ikke sint på et
menneske som også har sine behov, og som i nødens time ikke finner et
annet toalett.
Mennesket? Hva er nå
det når man befinner seg på Mazlowpyramidens nederste trinn? Det er
langt opp til selvrealisering når man sitter eller står i do-kø.
Og det er kanskje slik de tenker, disse byråkratene, politikerne og
omsorgspersonene, når de skal utforme et samfunn for alle? Jeg var
for noen år siden på rehabilitering. Der var det ei søt jente som
hadde større assistansebehov enn meg. Når hun skulle på toalettet,
ble hun plassert der med buksa nedenfor knærne og døra åpen til
allmenn beskuelse mens hun gjorde sitt fornødne. Er dette verdighet?
Eier du lenger din egen kropp, når alle har innsyn i den mest intime
sonen din? Og hvor går grensa? Er det verdighet, når du må
forklare dine do-vaner til den kommunale byråkraten som skal gi deg
de timene med assistanse som hun anser er best for deg? Er det
verdighet, når du må holde deg igjennom en hel arbeidsdag, mens
kollegene dine med all selvfølgelighet har 3-4 tissepauser i løpet
av den samme tiden du ikke tør drikke, fordi da kan det hende det
går riktig ille og du ikke klarer å holde deg til du kommer hjem?
Darwin burde sett
med blide øyne på oss funksjonshemmedes tilpasningsdyktighet. Vi
burde krone evolusjonen med vår evne til å møte hver situasjon med
nye ferdigheter. Vi er menneskehetens kameleoner. Som blir «borte»
når jobben planlegger sommerfest. « Å? Tenkte du å være med på
festen, du også? Vi glemte at du ikke kunne gå opp i andre etasje»
Som går i ett med rullestolen. (hvor ofte har jeg ikke hørt at det
er en rullestol med på toget eller bussen? Er det ikke et menneske
oppi rullestolen, kanskje?). Bedre er det ikke at om jeg skal betale
i kassa, eller komme meg inn noe sted. Da er det ikke meg de snakker
til, men assistenten min. Jeg er «borte». Men selv om Darwin
kanskje priser artenes evne til å tilpasse seg, er det «the
survival of the fittest» som gjelder. Ikke mye napp å få i forsøk
på å finne en «forplantningspartner» for sånne som oss, nei.
Sånn sett burde evolusjonen ha klart å utrydde sånne som meg. Det
bra vi har politikere og vitenskapsmenn som hjelper naturen med å
«plukke oss bort» før fødsel med fostervannsdiagnostikk og
utvidet rett til abort. Eller hvorfor ikke gjøre som andre land i
Europa? Tillate aktiv dødshjelp for mennesker med kroniske
sykdommer. Darwin må smile triumferende der han nå enn befinner seg og
ser på hvor langt menneskeheten har kommet.
Nei! Nå må jeg
slutte å skrive! Dette kan jo tolkes som om jeg i all min trass
forsøker å klatre meg oppover i pyramiden. Over sosiale behov og
anerkjennelse og helt opp i den gudommelige selvrealiseringens
sfærer. Det kan da ikke være i henhold til gitte regler og
forskrifter. Ihvertfall er det ikke i samsvar med samfunnets
forventninger av oss. Har jeg i det hele tatt rett til å drømme om
noe sånt? Jeg får nok gå tilbake til behovpyramidens laveste
trinn. Rope minst mulig og ikke kreve noe som helst. Om det ikke
finnes et toalett i nærheten er det bare en ting å gjøre-begynne
med bleie!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar