Hvor vanskelig kan det være?

Det har gått en stund, nå, siden jeg skrev om det å søke jobb og være rullestolbruker i Aftenposten. Regjeringen har blitt skiftet ut siden den tid. Med fagre løfter og det borgerlige mantraet om frihet under ansvar. Det skal legges til rette for å få funksjonshemmede i arbeid. Hurra! Selvstendighet og frigjøring. Joda. Svaret? Flere muligheter for arbeidsgiver å ansette på midlertidige kontrakter. Så vi kan "prøve oss" i arbeidslivet. Særlig! Etter nesten to og et halvt år i midlertidig stilling, fikk jeg virkelig prøvd meg. Jeg jobbet så mye jeg fikk, utsatte fysioterapi og turte ikke dra på rehabiliteringsopphold. Syk kunne jeg ikke bli. Og studere for å gjøre meg bedre kvalifisert ved neste korsvei, gjorde jeg så godt jeg kunne ved siden av. Og etter to og et halvt år var det takk og farvel. Jeg var jo bare vikar. 

Det siste året har jeg virkelig prøvd å komme meg i fast jobb. Vet ikke selv hvor mange jobber jeg har søkt og heller ikke hvor mange intervjuer jeg har vært på. Noen avslag har jeg fått med ulne begrunnelser. De fleste arbeidsgiverne hørte jeg aldri noe mer fra. Kanskje er det vanskelig å tilrettelegge? Kanskje er det spørsmål om servicehund som gjør arbeidsgiver usikker? Eller var det rett og slett fordi jeg er så innmari usympatisk og sær at ingen kan tenke seg å være kollegaen min? Kanskje jeg er mindre verdt enn alle de som får jobb med mindre utdannelse og erfaring enn meg selv? Kanskje jeg heller burde vært hjemme? Jeg kan jo få trygd. 

En ting jeg stusser over når det gjelder midlertidige ansettelser er hvordan dette skal sikre at funksjonshemmede faktisk kommer i jobb. Jeg fikk faktisk et jobbtilbud i høst. Vikariat, men dog. Fulltid og spennende arbeidsoppgaver. Men den ble trukket tilbake, fordi det var ikke mulig å tilrettelegge, fordi det nettopp var en midlertidig ansettelse. Det kunne nemlig hende at heisen ikke virket en dag. Midlertidige ansettelser behøver ikke samme utlysningsprosedyrer og samme sikring av kvalifikasjoner som ved faste. Da er det fritt fram å diskriminere. Dette fant også min forrige arbeidsgiver ut, som lot en mindre kvalifisert med mindre ansiennitet gå foran meg da de ansatte en lærer i midlertidig stilling i fjor høst. 

Det finnes mange ordninger for at funksjonshemmede kan være i jobb. Det finnes regelverk som skal sikre at funksjonshemmede også har et diskrimineringsvern hele veien fra jobbsøking til fast ansettelse. Arbeidsgiver har tilretteleggingsplikt, heter det. Flott. Eller? Betyr ikke bare det at utgiftene blir skjøvet over på arbeidsgiver, og funksjonshemmede blir enda mindre attraktive på arbeidsmarkedet? 

Det finnes ordninger som funksjonsassistanse, som gjør at man kan bli assistert slik at man kan utføre arbeidsoppgavene man er satt til. I mitt tilfelle kunne det være å få hjelp til å kopiere eller å bære bøker og utstyr eller åpne dører. Undervise klarte jeg fint selv. Mye av utgiftene til denne ordningen kunne vært spart, hvis arbeidsplassen var ordentlig tilrettelagt. Det finnes også hjelpemidler. Men der ble det en konflikt mellom hva som arbeidsgiver dekker, hva NAV dekker og  om hvor lenge jeg kom til å være i jobb. Jeg var jo ikke fast ansatt. Og mens argeisdgiver tenkte hardt å lenge på et tilrettelagt toalett og NAV ventet på at arbeidsgiver skulle utøve sin tilretteleggingsplikt, ble jeg mer og mer sliten. 

Nå har jeg gitt opp! Jeg orker ikke lenger flere avslag og trakk meg derfor fra et jobbintervju denne uka. Jeg orker ikke å slåss med hjelpemidler eller spesialtilpasset bil som er så sårbare for feil at de streiker på de mest ugunstigste tidspunkt. Tiden det tar for å få feilen reparert kan ta uker. Bilen som det var feil på, tok det et og et halvt år å få erstattet. Eller være uten assistanse når assistenten er syk eller har et sykt barn. Skal jeg ta trasse meg på jobb med lite optimale løsninger, eller skal jeg sitte på gjerdet og vente til alt går på skinner igjen. Da må jeg nok sitte lenge. 

Løsningen min er å hoppe ut i det ukjente. Uten NAVs sin støtte eller velsignelse. Jeg er lei av å være avhengig av folk og av hjelpemidler som kan gå i stykker. Jeg er lei av støtteordninger som ikke er tilpasset virkeligheten, som hemmer mer enn de fremmer. Jeg er også lei av assistenter som blir syke og vikarer som ikke kan. Av å planlegge, organisere og å bite tenna sammen. Løsningen blir å jobbe hjemmefra. Som online lærer og oversetter. Om jeg kan leve av det, vet jeg ikke. Men jeg får noe som er enda viktigere. Jeg får friheten. I den grad jeg med min kropp kan oppleve dette. Den friheten og selvstendigheten kan ikke måles i penger. Men de hadde vært greie å ha, da.