Ting ordner seg for snille jenter

Jeg hadde bestemt meg. Etter tog -opplevelsen i går skulle jeg krangle meg til å få kjøre bil igjen! I DAG!

Jeg hadde legetime klokka 8.30, så da skulle jeg be om å få legen til å 1)henvise meg til nevrolog 2) skrive en attest for at jeg kunne få midlertidig kjøretillatelse. Dama på bilstilsynet hadde sagt at det kunne jeg få med legeerklæring, så det trodde jeg på.

Fastlegen min er alltid forsinket med minst en halv time, selv om det er tidlig på dagen. Så mens jeg ventet, gjorde jeg litt research. Jeg ringte til Statens vegvesen for å spørre om hvordan jeg skulle gå fram. Etter å ha fått villedende informasjon fra saksbehandlere tidligere, ville jeg forsikre meg om at jeg hadde alt jeg trengte denne gangen. Jeg hadde til og med skaffet en bekreftelse fra sjefen min om at jeg er avhenging av å disponere og kunne kjøre min egen bil for å kunne utføre jobben min. Det viste seg at jeg igjen hadde fått feil opplysninger. Det var bare fylkeslegen som kunne uttale seg om jeg kunne få en midlertidig kjøretillatelse under saksbehandlingstiden. Søren! Sist jeg snakket med en saksbehandler hos fylkeslegen fikk jeg ikke inntrykk av at de hadde "smilekurs" akkurat.

Legen min var over en pasient forsinket, så jeg tok sjansen på å ringe fylkeslegen før det ble min tur. Jeg fikk snakke med en ny saksbehandler. Og han smilte! Han så raskt på papirene mine og ble stille et øyeblikk. Han kunne ikke skjønne at det var nødvendig å skaffe ytterligere legeattester og spesialistuttalelser! Jeg holdt på å dette ut at stolen! Antyder han at det har blitt gjort en saksbehandlingsfeil her? Han skulle ta det opp med sjefen sin om det kunne fattes vedtak ut fra innsendt dokumentasjon. Han lovte å ringe meg senere i dag.

Jeg gikk inn til legen med min opprinnelige plan med full overbevisning om at i dag var dagen jeg skulle kjøre bil. Dette til tross for biltilsynets vegring mot å godta legens henstilling. Jeg fikk papirene i henhold til planen og fikk assistenten min til å kjøre meg til Hunndalen trafikkstasjon.

Da jeg hadde kjørt forbi Raufoss ringte mobilen. Det var fra fylkeslegen. Det blir fattet vedtak i dag som kommer i posten på mandag var beskjeden. Dessverre kunne han ikke fakse dette til trafikkstasjonen, men jeg kunne be dem ringe til ham før klokka 12, så skulle han hjelpe meg slik at jeg kunne kjøre i helga. Jøss! Service! Men samtidig ble jeg litt lei meg. Hvis han hadde fått saken min i første omgang, hadde jeg kjørt bil for flere uker siden. Og mine tidligere erfaringer med trafikkstasjonen var jo ikke bare positive.

På trafikkstasjonen ble jeg ekspedert av en som tidligere hadde sendt meg hjem etter flere papirer. Hun kunne ikke gi meg midlertidig kjøretillatelse på bakgrunn av de papirene mine, sa hun. Jeg argumenterte, og sa at jeg hadde vært i kontakt med fylkeslegen i dag. Ga henne direktenummer til saksbehandleren som hadde ringt meg tidligere. Hun gikk bort fra skranken for å ringe til ham, snakket litt med sjefen og kom tilbake. Hun kunne gi meg, som et unntak, midlertidig kjøretillatelse inntil jeg fikk vedtaket fra fylkeslegen neste uke!

Og jeg kjørte bil. Det pirret like mye i magen i dag som da jeg fikk lappen som 18 åring på den samme trafikkstasjonen. Jeg var fri! Og jeg kjørte! Helt til Valdres og tilbake. Bare fordi jeg kunne!

Det går alltid et tog?

Jeg er glad i tog. Far hadde et rom fylt av en stor modelljernbane da jeg var liten. I tenårene var toget veien til verden, da jeg studerte var det måten jeg kom meg til høgskolen og universitet på. Jeg har vært på interrail og sett store deler av Europa. Jeg har pendlet mellom Norge og Finland med tog og båt. Jeg har reist til jobben med tog da jeg underviste i Finland. Men der sluttet det. Jeg gikk dårlig, og da jeg begynte å falle ned på bakken hver gang jeg skulle ned trappa fra toget, skjønte jeg at toget ikke lenger var for meg.

Derfor var gleden stor da jeg skjønte at jeg igjen kunne ta toget som rullestolbruker. Hadde hørt flere som hadde gjort dette før, så optimistisk kjøpte jeg min første togbillett på nesten 10 år. Jeg skulle til Stockholm med SJ fra Lillestrøm. Gikk på nettet og fant fram til hvordan man skulle gjøre dette. Bestilte rullestolplass i god tid og var full av optimisme da jeg dro på stasjonen. Da de tok ut heisen for at jeg skulle komme inn brast illusjonene. Heisen kunne ikke løfte meg i en elektrisk stol. Vektgrensa var på 150 kg. Lite hjelp, når rullestolen veide 165 og jeg veide nok litt, jeg også. Så jeg måtte kjøre bil til Stockholm. Det var en slitsom tur, og jeg hadde ikke rullestolbil, så det begrenset seg selv hvor mye jeg kunne nyte det å vandre i Gamla Stan.

Men jeg prøvde meg snart igjen. Jeg tok lokaltoget til Oslo, Gjøvikbanen og Flytoget. Jeg følte at jeg faktisk fikk litt av den gode togfølelsen tilbake. Jeg kunne være miljøvennlig og kjøre kollektivt. Jeg kunne slippe å parkere i Oslo og kjøre i rushen. Jeg var en del av normal-samfunnet igjen.

Gjøvikbanen var en favoritt. De har fine plasser for rullestolbrukere og heiser som får deg trygt opp og ned. Derfor var jeg ikke helt nedslått da jeg ikke fikk fornyet førekortet mitt i mai. Jeg kunne jo ta toget! Det gikk riktig bra. Betjeningen på Gjøvikbanen er serviceminded, trivelige og løsningsorienterte. Ingen problemer. Helt til forrige uke. Da begynte heisen å streike. Tre turer på rappen med ødelagte heiser begynte å være litt irriterende. Men jeg kom meg fram takket være en positiv betjening. Første gangen tok jeg rampe inn i en annen vogn og rampe av toget på Roa med drosje derfra til Gran (det kan jo ikke være rampe på alle stasjoner!). Neste gang ble det løst med at jeg ble pumpet opp med hjelp av lokfører og telefonsupport. Tredje gangen måtte jeg ta skinner opp. Og for de som liker ekstremsport, kan jeg bare si at jeg anbefaler fallskjermhopp og paragliding fremfor dette. Når du nesten er oppe, begynner rullestolen å spinne og samtidig skyve skinnene bakover. Er du ikke rask nok og blir dyttet bakfra, ender du med hodet i asfalten. Det er ikke alltid greit med litt spenning i hverdagen. Heldigvis skulle jeg av på Nittedal, der avstigningen var på den andre siden, og heisen virket.

I tillegg er området rundt Oslo S stengt seks uker i sommer. Gjøvikbanen stopper på Grefsen og man skal ta banen fra Storo. Fra Oslo S må man ta buss for tog til Lillestrøm eller Skøyen. På Gjøvikbanen lovte konduktørene meg at dette skulle gå bra. Ettersom de ikke kunne garantere at jeg kom inn på bussene eller at det var trygt å kjøre av og på banen på Jernbanetorget og Storo, skulle jeg få drosje til Skøyen. Dette gikk bra den første dagen da jeg skulle til Drammen. Også da jeg skulle hjem, hadde konduktøren skaffet drosje til Grefsen. Jeg rakk toget (det var da jeg ble pumpet og forsinket toget med 10 minutter) og alt var såre vel. Neste gang gikk enda bedre. Da jeg skulle til Asker fikk jeg til og med drosje helt fram fra Grefsen. Men så begynte det å skurre. Konduktøren på lokaltoget fra Asker var ikke i det hele tatt innstilt på at jeg og den andre rullestolbrukeren på toget skulle ta noe annet enn buss fra Skøyen. Da jeg spurte om hun visste om vi kom inn på bussen, sa hun at hun skulle sjekke hvis hun fikk tid. Da hun kom tilbake, sa hun at hun hadde kontaktet stasjonen slik at de kunne assistere oss. Så da vi kom fram var det en person med gul vest til hver av oss som fulgte oss til heisen og var sure for at vi ikke hadde bestilt assistanse 24 timer i forveien. Men jeg trenger jo ikke assistanse. Jeg kommer jo meg vanligvis greit inn på toget. Og jeg finner fram til både heis og utgangsdør og riktig plattform på egenhånd. Hvorfor må jeg da bestille dette et helt døgn før jeg skal reise? Og hvordan vet jeg når møtet slutter? Nei- da får du beregne god margin, da. Etter litt om og men bestilte gul-vestene omsider drosje til oss. Dette etter å ha vurdert at vi ikke kunne ta bussen. Det hadde allerede gått 10 minutter etter at jeg hadde gått av med toget. Og nå måtte jeg tilbringe over en time til på Skøyen stasjon i påvente av drosje. Og da drosja endelig kom til Skøyen, gikk toget fra Grefsen. Det var like greit, fordi jeg måtte dele drosja med en scooter, vi måtte kjøre drosja til Oslo S først. Da drosjesjåføren, som var en riktig så trivelig mann, lukket døren sa en av gul-vestene: "det er ingen hast! De har ikke krav på reisetidsgarantien!" Dette var visst fordi vi ikke hadde varslet om dette på forhånd. Kjente at det riktig kokte inne i meg. Hvis bare dama på lokaltoget hadde ringt etter drosje istedenfor assistanse fra disse gul-vestene, hadde jeg vært på god vei til Gran allerede. Vel framme på Grefsen stasjon var det omtrent en halvtime til det neste toget skulle gå. Ettersom stasjonen ikke hadde et tilgjengelig venterom, måtte jeg rulle bort til gangtunnelen under ring 3 (som både var nedtagga og -pissa) for å få ly for regnet. Lite hjalp det da at denne gul-vesten sa at det nå er bestilt rampe inn. Men han var søt, og kom og hentet meg med paraply da toget kom.

Heisen virket som den skulle og jeg kom meg inn på toget uten problem. Turen gikk greit og konduktøren kjente meg igjen fra tidligere. Han ristet på hodet, da jeg spurte ham om 24-timersregelen. Den hadde han aldri hørt om! Selvfølgelig skulle konduktøren ringe etter drosje i slike situasjoner. Det hjalp ikke så mye akkurat da. Jeg var utslitt! Reisen fra Asker til Gran tok over fire timer. Jeg var våt og trøtt. Da jeg kom hjem gikk jeg rett og la meg. I det jeg holdt på å sovne, ba jeg en stille bønn om at det skal bli lenge til at jeg behøver å ta toget igjen.