Ting ordner seg for snille jenter

Jeg hadde bestemt meg. Etter tog -opplevelsen i går skulle jeg krangle meg til å få kjøre bil igjen! I DAG!

Jeg hadde legetime klokka 8.30, så da skulle jeg be om å få legen til å 1)henvise meg til nevrolog 2) skrive en attest for at jeg kunne få midlertidig kjøretillatelse. Dama på bilstilsynet hadde sagt at det kunne jeg få med legeerklæring, så det trodde jeg på.

Fastlegen min er alltid forsinket med minst en halv time, selv om det er tidlig på dagen. Så mens jeg ventet, gjorde jeg litt research. Jeg ringte til Statens vegvesen for å spørre om hvordan jeg skulle gå fram. Etter å ha fått villedende informasjon fra saksbehandlere tidligere, ville jeg forsikre meg om at jeg hadde alt jeg trengte denne gangen. Jeg hadde til og med skaffet en bekreftelse fra sjefen min om at jeg er avhenging av å disponere og kunne kjøre min egen bil for å kunne utføre jobben min. Det viste seg at jeg igjen hadde fått feil opplysninger. Det var bare fylkeslegen som kunne uttale seg om jeg kunne få en midlertidig kjøretillatelse under saksbehandlingstiden. Søren! Sist jeg snakket med en saksbehandler hos fylkeslegen fikk jeg ikke inntrykk av at de hadde "smilekurs" akkurat.

Legen min var over en pasient forsinket, så jeg tok sjansen på å ringe fylkeslegen før det ble min tur. Jeg fikk snakke med en ny saksbehandler. Og han smilte! Han så raskt på papirene mine og ble stille et øyeblikk. Han kunne ikke skjønne at det var nødvendig å skaffe ytterligere legeattester og spesialistuttalelser! Jeg holdt på å dette ut at stolen! Antyder han at det har blitt gjort en saksbehandlingsfeil her? Han skulle ta det opp med sjefen sin om det kunne fattes vedtak ut fra innsendt dokumentasjon. Han lovte å ringe meg senere i dag.

Jeg gikk inn til legen med min opprinnelige plan med full overbevisning om at i dag var dagen jeg skulle kjøre bil. Dette til tross for biltilsynets vegring mot å godta legens henstilling. Jeg fikk papirene i henhold til planen og fikk assistenten min til å kjøre meg til Hunndalen trafikkstasjon.

Da jeg hadde kjørt forbi Raufoss ringte mobilen. Det var fra fylkeslegen. Det blir fattet vedtak i dag som kommer i posten på mandag var beskjeden. Dessverre kunne han ikke fakse dette til trafikkstasjonen, men jeg kunne be dem ringe til ham før klokka 12, så skulle han hjelpe meg slik at jeg kunne kjøre i helga. Jøss! Service! Men samtidig ble jeg litt lei meg. Hvis han hadde fått saken min i første omgang, hadde jeg kjørt bil for flere uker siden. Og mine tidligere erfaringer med trafikkstasjonen var jo ikke bare positive.

På trafikkstasjonen ble jeg ekspedert av en som tidligere hadde sendt meg hjem etter flere papirer. Hun kunne ikke gi meg midlertidig kjøretillatelse på bakgrunn av de papirene mine, sa hun. Jeg argumenterte, og sa at jeg hadde vært i kontakt med fylkeslegen i dag. Ga henne direktenummer til saksbehandleren som hadde ringt meg tidligere. Hun gikk bort fra skranken for å ringe til ham, snakket litt med sjefen og kom tilbake. Hun kunne gi meg, som et unntak, midlertidig kjøretillatelse inntil jeg fikk vedtaket fra fylkeslegen neste uke!

Og jeg kjørte bil. Det pirret like mye i magen i dag som da jeg fikk lappen som 18 åring på den samme trafikkstasjonen. Jeg var fri! Og jeg kjørte! Helt til Valdres og tilbake. Bare fordi jeg kunne!