Jeg begynner å bli gammel, og med alder kommer utallige invitasjoner til gjensynstreff både fra skoler og ting man har vært med på gjennom årenes løp.
Forrige uke var det jubileum i tensing koret jeg var med i en gang på 80-tallet. Grøss og gru så gammel jeg har blitt. Jeg ble spurt av en kollega jeg møtte på kurs om jeg skulle komme, da vi fant ut at vi hadde dette til felles. Nja. Jeg dro på det. Hva betydde dette koret for meg? Egentlig følte jeg meg keitete og utrolig liten og oversett i selve koret. I koret var jeg en av 150. En av de som ikke passet inn. En av de som ikke var kule. En av de som var alt for alvorlig, seriøs og ambisiøs til å være sammen med. Den som aldri fikk seg kjæreste. Men jeg har jo forandret meg, ikke sant? Dessuten likte jeg jo egentlig å synge og det var jo en gang et utrolig viktig sted for meg å være.
Så jeg dro. Med forventning. Det skulle bli godt å "møte meg selv" med den barnetrua jeg hadde den gang da. Møte de personene som var viktige for meg i en periode. Knytte kontakter med de som jeg har en felles bakgrunn med er alltid bra. Det skulle også bli godt å "komme hjem" i det kirkerommet jeg tilbrakte så mange onsdager i. En gang for så alt for lenge siden.
Jeg tenkte tilbake. Hvorfor sluttet jeg? Da jeg var 16 hadde jeg vel egentlig en eksistensiell krise. En krise der jeg måtte finne meg selv som alle tenåringer må. Var trua på en bok skrevet 2000 år siden noe som jeg kunne tru på? Den var jo kvinneundertrykkende og fjern fra vår tid, tenkte jeg. Da. Jeg meldte meg ut av statskirka og jeg kunne ikke være med i tensing lenger. Det hadde jeg rett og slett ikke samvittighet til. Dette har hele tiden vært grunnen som jeg fortalte meg selv.
Det jeg ikke husket var følelsen av å være oversett. Av å aldri være en av de kule. Av å ikke ha noen verdi som Andrea. Og den kom tilbake! Den følelsen var det som møtte meg på jubileet. Jeg er fortsatt ikke kul. Og de jeg trodde var mine venner, husket meg ikke. Noen prøvde til og med å aktivt unngå meg. Eller var det jeg som unngikk dem? Og ikke nok med det. Hele helgen hørte jeg det samme mantraet. Tensing gjorde at jeg ble sett. Tensing inkluderte meg og så meg som den jeg var.
På søndag i kirken var det det samme. Jeg satt der alene på bakerste benk. Noen kjente meg igjen og sendte meg et smil mens de gikk for å hente en stol for å sette seg et annet sted. Gudstjenesten handlet om å ta vare på de som var mindre heldige enn oss selv. Jeg følte meg vel mer som en av de som var "mindre heldige", der jeg satt alene i rullestol og full av opplevelser og traumer i bagasjen. Nattverden kom. Jeg gikk. Det skal jo handle om å være i et fellesskap, ikke sant? Følte meg klossete og dum. Skjønte jo ikke det at her skulle man dyppe oblatet. Slik hadde jeg ikke gjort det på 25 år. Satte meg i en krok bakerst etterpå. Bedre å komme seg ut av synet. Så kom kirkekaffen. Hurra! Kaffe og kake! Sitte rundt bordet og snakke om morsomme minner og le sammen. Nabojenta var der. Hun jeg lekte med og gikk i minitensing med. Så hun meg ikke? Han jeg spilte i band med, så ikke han meg heller? Jeg gikk og snakket med han. Joda. Han kjente meg igjen. Det var faktisk koselig. Men han hadde jo noen andre å snakke med. Stod litt i yttergangen. Forsøkte å få blikkontakt. Smilte. Fikk ikke kontakt. Ingen kom bort. Vel. Jeg fikk kake, da. Den var god den. Men det hele ble en ganske så trist affære.
Hvorfor utsetter jeg meg selv for slike opplevelser? Hvorfor kunne jeg ikke fortsette å leve livet mitt slik som det er nå? Det er jo tross alt mye bedre enn den gang da! Hva er det med oss mennesker som gjør at vi ønsker oss tilbake, selv om det egentlig er det siste vi vil?
Jeg møtte meg selv i tenåringsdøra denne helga. Neste helg er det et nytt gjensynstreff med kullet fra ungdomsskolen. Jeg drar ikke. Jeg har opplevd nok tenåringsnederlag for en stund. Jeg håper de får en knall fest. Antakeligvis bedre enn hvis jeg hadde vært med. Kanskje jeg kommer neste gang, når jeg har glemt hvordan det var å være tenåring. Da kan jeg igjen møte meg selv i tenåringsdøra og prise meg lykkelig over å være akkurat der jeg er nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar