Hva skal jeg velge?

Vi står foran et kommunevalg. På en måte det vanskeligste valget, fordi det omhandler saker som ligger nærme en selv og den hverdagen du lever i. Synes det er greiere med Stortingsvalg. Der ligger de store linjene og den ideologiske forankringen tydeligere. Men nå er det altså kommunevalg, og jeg skal velge utfra det som er viktig for meg.

Hva ønsker jeg av kommunen min? At jeg fortsatt kan bo hjemme med sønnen og hunden min og være i jobb. Men i denne valgkampen er det viktigere å bygge institusjoner enn å rive dem. Alle vil garantere sykehjemsplasser. For hvem? Og vil dagens "vi må bygge flere institusjonsplasser-politikere" ta til takke å tisse og bæsje på kommando, legge seg til tider som passer inn i de kommuneansatte turnus eller å stå opp til den tiden som de ansatte har tid til å få deg opp, få økonomien spist opp av høye egenandeler og delta på aktiviteter som man ikke tar initiativ til selv? Tror ikke det. Dagens politikere dyrker seg selv og egen fritid. Man vil spise tapas og drikke vin på en torsdag bare fordi man kan. Man vil bestemme selv hvor man vil dra på ferie-ikke puttes i en buss og dra til Svinesund og "vi har det så koselig, har vi ikke?". Man vil bestemme om man vil sløve foran TV-en eller lese en god bok eller surfe på internett-ikke delta på nok en intetsigende institusjonsbingo. Bygger vi institusjoner som vil stå tomme når 68-generasjonen bli gamle? Jeg vil ihvertfall ikke plasseres sammen med mennesker som kommunen har bestemt at jeg passer sammen med i et system som kommnen har bestemt passer for meg. Jeg vil leve mitt liv, være aktiv i samfunnet og i arbeidslivet så lenge jeg overhode kan. Og da passer ikke et institusjonsliv for meg eller andre som fortsatt har et liv å leve-enten de har en kognitiv funksjonsnedsettelse, en eller annen fysisk "skade eller lyte" eller om man lever til man er godt over 90. BPA kan være løsningen for mange. Men det kan vel knapt nok sies å være en fanesak for noen politiske partier. Ihvertfall ikke i possisjon. Nei. Overivrige institusjonsbyggere får ikke min stemme.

Det utelukker nesten alle partier, det. Hvem skal jeg da velge? En annen viktig sak for meg er å komme inn der jeg vil når jeg vil. Jeg vil kunne delta på kommunens alle arrangementer på lik linje med alle andre. Som på 17. mai. Hadde ikke lest programmet så nøye, men hadde fått med meg at vi skulle møte opp ved skolen. Men nei. Først gudstjeneste. Ingen ting feil med en gudstjeneste, det er  ikke det. Men når jeg ikke uten videre kommer inn, så er det verre. Jeg bestemte meg derfor å stå utenfor å vente. Fikk jeg lov til det? Nei. Da kom det den ene mannen etter den andre og skulle bære meg, dytte meg eller få meg opp med rullestolen på skinner. Jeg vil slettes ikke hverken bæres, dyttes eller risikere min og andres helse med å komme meg opp de hersens skinnene! De er livsfarlige, spesielt med glatte hjul! (Og det regnet jo også på 17. mai-slik som det har gjort hele sommeren!) Men hva gjør man da? Med 4-5 overivrige menn som skal inkludere meg i fellesskapet. Blir jeg egentlig inkludert eller blir jeg stigmatisert? Min ulikhet blir tydeliggjort gjennom særbehandling. Jeg blir et veldedighetsprosjekt der hovedmålet ikke egentlig er å få meg inn, men der mennesker kan demonstrere sin godhet. Skriver noen av lokallagene noe om dette i sine programmer? Ikke det jeg har sett.

Eller da jeg skulle delta på årsmøte i orkesteret der sønnen min spiller. Da kom jeg ikke inn døra! Hvorfor må det være trappetrinn inn til musikk- og kulturskolen? Jeg kan riktignok komme meg inn bakveien hvis noen lukker opp døra når det er konserter, men det er altså bare hvis noen husker å si ifra at det er noen på den den andre siden av bygningen som kanskje vil inn. Men det gjaldt da ikke møtelokalet der årsmøtet ble avholdt. Jeg var da ekskludert fra å delta i demokratiske prosesser. Sier politikerne noe om dette? Eller hva med svømmebassenget som er driftet med kommunale midler som jeg ikke kan benytte? Eller kinoen der jeg ikke kommer inn, konserter på utilgjengelige steder eller museumet der jeg ikke kan kjøpe billett engang fordi utsalget ligger gjemt bak en trapp? Alt sponset av offentlige midler. Også mine skattepenger.

Det snakkes mye om at vi skal ha et representativt demokrati. Listene skal gjenspeile befolkningen. Det skal være kvinner og innvandrere, ulike religioner og aldre. Men snakker noen om kvotering av funksjonshemmede i offentlige styrer, partienes lister eller i styrende organer? Når var det sist vi så en funksjonshemmed statsråd? Guro Fjellanger gjorde en glimrende jobb som miljøvernminister. Ikke tiltross for eller på grunn av sin funksjonsnedsettelse, men fordi hun var den hun var. Men hun var unntaket. Ingen andre ministre med funksjonsnedsettelser, så vidt jeg vet, har sittet i regjeringen siden krigen. Nei-vi skal være reprensentert i brukerutvalg, vi. Vi skal kunne utføre brukermedvirkning. Javel. Er dette demokrati? Blir brukerne egentlig hørt-eller blir de ignorert? De har ingen makt, men sitter i en gisselpossisjon og gir besluttende myndigheter en unnskyldning til å gjøre akkurat som de har gjort hele tiden-ignorere oss.

Så nå gir jeg politikerne en utfordring. Jeg vil ikke velge noen av dere. Jeg vil at dere skal velge meg. Ta meg på alvor. Inkludere meg i samfunnet dere har skapt og skaper. Gi meg friheten til å delta på alle samfunnets arenaer. Er det noen som tør velge meg?

En liten oppdatering

Billettdamen fra Char Noir ringte og spurte om vi hadde bestemt en dato. Jeg svarte at jeg ville vite om vi fikk sitte sammen før jeg bestemte meg for noen ting som helst. Hun skulle ringe tilbake etter å ha avklart dette med evakueringsmannen. Dagen etter ringte hun opp igjen etter å ha diskutert med daglig leder. Vi kan få sitte sammen. Dvs. med en midtgang på 2.5 meter imellom oss.

Blir nok ingen dating her i gården, nei. Kjøper en DVD istendenfor.

Datingtrøbbel

Jeg har alltid vært tilhenger av at når man først skal gjøre noe, så skal det gjøres ordentlig. Så når spørsmålet om date kom opp, skulle det gjøres og planlegges ordentlig. Vi skulle på teater! Selvfølgelig! Vi studerte høstens planer med omhu, og fant forskjellige interessante forestillinger vi kunne gå på.

Først på lista stod Hedda Gabler på Nationaltheateret. Jeg ringte til billettkontoret og fortalte at jeg ønsket to billetter. Ingen problem. Jeg fortalte at vennen min satt i rullestol og det gjør jeg også. Nei-da måtte vi gå på hver vår forestilling. Det er nemlig bare plass til en rullestol i salen. Det hadde vært en ganske klein date. Jeg spiser middag mens han er på teater og motsatt.....

Så det var bare å forske videre. Folketeateret. Joda. Der kunne de ta to rullestoler. Men vi måtte sitte på hver vår side av salen. Kanskje vi kunne sendt sms-er til hverandre under forestillingen og kanskje truffet hverandre i pausen? Det hadde sikkert fungert-men det var ikke akkurat slik vi hadde forestilt oss det.

Hege Schøyen har en forestilling på Chat Noir. Den er sikkert morsom. Jeg ringer dit. Joda. De har en rullestolplass. Om de kunne slippe inn to elektriske rullestoler? Det måtte damen sjekke med evakueringsansvarlige. Hun ringte tilbake og spurte om hvor mye rullestolene veide. Er de store? Nei da må vi nok splitte dere. Og dessuten må det være 10 cm klaring fra bakken til bunnen/bilfeste av rullestolen. Jeg har ikke målt dette, så det hele ble litt vanskelig. Må vente til vi begge har assistenter så de kan måle avstanden. Og ettersom vi ikke får sitte sammen, er vel ikke dette drømmedaten heller.

Men Operaen? Den er jo ny. Der må de vel ha universell utforming? Jeg ringer dit også. Jo. De har fire rullestolplasser. Så fint! Jeg spurte om vi kunne sitte ved siden av hverandre. Jo det kunne vi også, men det er to stoler i mellom oss. For ledsagere. Men vi skal på date! Uten assistenter som passer på oss! Setene vil bli lagt ut for salg den siste uka før forestilling. Jeg spurte da om det var slik at vi risikerte å ha to fremmede mennesker mellom oss på en date. Hun bekreftet at det var slik, og at de fleste var veldig fornøyde med å ha ledsagerne sine ved siden av seg. Men hun skulle forhøre seg med sjefen om det var mulig å finne en løsning. Hun ringte faktisk tilbake og sa at siden vi skulle på date, skulle vi få slippe å ha fremmede i mellom oss. Jeg spurte vennen min om han kunne godta dette, og han kom fram til at jeg kanskje var mykere og mer fleksibel enn ham, men for ham var det vanskelig å holde hverandres hender når vi måtte strekke dem over to tomme seter. Så dette var nok ingen drømmedate, dette heller.

Så nå lurer vi på om hvor vi kan gå på date, sitte ved siden av hverandre og dele en opplevelse. Er rullestolbrukeres sosiale aktiviteter begrenset til at man må ha med en gående garantist for sømmelig oppførsel? Hva hadde vel ikke folk sagt hvis de måtte utsettes for  ikke bare en, men to rullestolbrukere i det offentlige rom uten anstand?

Ting ordner seg for snille jenter

Jeg hadde bestemt meg. Etter tog -opplevelsen i går skulle jeg krangle meg til å få kjøre bil igjen! I DAG!

Jeg hadde legetime klokka 8.30, så da skulle jeg be om å få legen til å 1)henvise meg til nevrolog 2) skrive en attest for at jeg kunne få midlertidig kjøretillatelse. Dama på bilstilsynet hadde sagt at det kunne jeg få med legeerklæring, så det trodde jeg på.

Fastlegen min er alltid forsinket med minst en halv time, selv om det er tidlig på dagen. Så mens jeg ventet, gjorde jeg litt research. Jeg ringte til Statens vegvesen for å spørre om hvordan jeg skulle gå fram. Etter å ha fått villedende informasjon fra saksbehandlere tidligere, ville jeg forsikre meg om at jeg hadde alt jeg trengte denne gangen. Jeg hadde til og med skaffet en bekreftelse fra sjefen min om at jeg er avhenging av å disponere og kunne kjøre min egen bil for å kunne utføre jobben min. Det viste seg at jeg igjen hadde fått feil opplysninger. Det var bare fylkeslegen som kunne uttale seg om jeg kunne få en midlertidig kjøretillatelse under saksbehandlingstiden. Søren! Sist jeg snakket med en saksbehandler hos fylkeslegen fikk jeg ikke inntrykk av at de hadde "smilekurs" akkurat.

Legen min var over en pasient forsinket, så jeg tok sjansen på å ringe fylkeslegen før det ble min tur. Jeg fikk snakke med en ny saksbehandler. Og han smilte! Han så raskt på papirene mine og ble stille et øyeblikk. Han kunne ikke skjønne at det var nødvendig å skaffe ytterligere legeattester og spesialistuttalelser! Jeg holdt på å dette ut at stolen! Antyder han at det har blitt gjort en saksbehandlingsfeil her? Han skulle ta det opp med sjefen sin om det kunne fattes vedtak ut fra innsendt dokumentasjon. Han lovte å ringe meg senere i dag.

Jeg gikk inn til legen med min opprinnelige plan med full overbevisning om at i dag var dagen jeg skulle kjøre bil. Dette til tross for biltilsynets vegring mot å godta legens henstilling. Jeg fikk papirene i henhold til planen og fikk assistenten min til å kjøre meg til Hunndalen trafikkstasjon.

Da jeg hadde kjørt forbi Raufoss ringte mobilen. Det var fra fylkeslegen. Det blir fattet vedtak i dag som kommer i posten på mandag var beskjeden. Dessverre kunne han ikke fakse dette til trafikkstasjonen, men jeg kunne be dem ringe til ham før klokka 12, så skulle han hjelpe meg slik at jeg kunne kjøre i helga. Jøss! Service! Men samtidig ble jeg litt lei meg. Hvis han hadde fått saken min i første omgang, hadde jeg kjørt bil for flere uker siden. Og mine tidligere erfaringer med trafikkstasjonen var jo ikke bare positive.

På trafikkstasjonen ble jeg ekspedert av en som tidligere hadde sendt meg hjem etter flere papirer. Hun kunne ikke gi meg midlertidig kjøretillatelse på bakgrunn av de papirene mine, sa hun. Jeg argumenterte, og sa at jeg hadde vært i kontakt med fylkeslegen i dag. Ga henne direktenummer til saksbehandleren som hadde ringt meg tidligere. Hun gikk bort fra skranken for å ringe til ham, snakket litt med sjefen og kom tilbake. Hun kunne gi meg, som et unntak, midlertidig kjøretillatelse inntil jeg fikk vedtaket fra fylkeslegen neste uke!

Og jeg kjørte bil. Det pirret like mye i magen i dag som da jeg fikk lappen som 18 åring på den samme trafikkstasjonen. Jeg var fri! Og jeg kjørte! Helt til Valdres og tilbake. Bare fordi jeg kunne!

Det går alltid et tog?

Jeg er glad i tog. Far hadde et rom fylt av en stor modelljernbane da jeg var liten. I tenårene var toget veien til verden, da jeg studerte var det måten jeg kom meg til høgskolen og universitet på. Jeg har vært på interrail og sett store deler av Europa. Jeg har pendlet mellom Norge og Finland med tog og båt. Jeg har reist til jobben med tog da jeg underviste i Finland. Men der sluttet det. Jeg gikk dårlig, og da jeg begynte å falle ned på bakken hver gang jeg skulle ned trappa fra toget, skjønte jeg at toget ikke lenger var for meg.

Derfor var gleden stor da jeg skjønte at jeg igjen kunne ta toget som rullestolbruker. Hadde hørt flere som hadde gjort dette før, så optimistisk kjøpte jeg min første togbillett på nesten 10 år. Jeg skulle til Stockholm med SJ fra Lillestrøm. Gikk på nettet og fant fram til hvordan man skulle gjøre dette. Bestilte rullestolplass i god tid og var full av optimisme da jeg dro på stasjonen. Da de tok ut heisen for at jeg skulle komme inn brast illusjonene. Heisen kunne ikke løfte meg i en elektrisk stol. Vektgrensa var på 150 kg. Lite hjelp, når rullestolen veide 165 og jeg veide nok litt, jeg også. Så jeg måtte kjøre bil til Stockholm. Det var en slitsom tur, og jeg hadde ikke rullestolbil, så det begrenset seg selv hvor mye jeg kunne nyte det å vandre i Gamla Stan.

Men jeg prøvde meg snart igjen. Jeg tok lokaltoget til Oslo, Gjøvikbanen og Flytoget. Jeg følte at jeg faktisk fikk litt av den gode togfølelsen tilbake. Jeg kunne være miljøvennlig og kjøre kollektivt. Jeg kunne slippe å parkere i Oslo og kjøre i rushen. Jeg var en del av normal-samfunnet igjen.

Gjøvikbanen var en favoritt. De har fine plasser for rullestolbrukere og heiser som får deg trygt opp og ned. Derfor var jeg ikke helt nedslått da jeg ikke fikk fornyet førekortet mitt i mai. Jeg kunne jo ta toget! Det gikk riktig bra. Betjeningen på Gjøvikbanen er serviceminded, trivelige og løsningsorienterte. Ingen problemer. Helt til forrige uke. Da begynte heisen å streike. Tre turer på rappen med ødelagte heiser begynte å være litt irriterende. Men jeg kom meg fram takket være en positiv betjening. Første gangen tok jeg rampe inn i en annen vogn og rampe av toget på Roa med drosje derfra til Gran (det kan jo ikke være rampe på alle stasjoner!). Neste gang ble det løst med at jeg ble pumpet opp med hjelp av lokfører og telefonsupport. Tredje gangen måtte jeg ta skinner opp. Og for de som liker ekstremsport, kan jeg bare si at jeg anbefaler fallskjermhopp og paragliding fremfor dette. Når du nesten er oppe, begynner rullestolen å spinne og samtidig skyve skinnene bakover. Er du ikke rask nok og blir dyttet bakfra, ender du med hodet i asfalten. Det er ikke alltid greit med litt spenning i hverdagen. Heldigvis skulle jeg av på Nittedal, der avstigningen var på den andre siden, og heisen virket.

I tillegg er området rundt Oslo S stengt seks uker i sommer. Gjøvikbanen stopper på Grefsen og man skal ta banen fra Storo. Fra Oslo S må man ta buss for tog til Lillestrøm eller Skøyen. På Gjøvikbanen lovte konduktørene meg at dette skulle gå bra. Ettersom de ikke kunne garantere at jeg kom inn på bussene eller at det var trygt å kjøre av og på banen på Jernbanetorget og Storo, skulle jeg få drosje til Skøyen. Dette gikk bra den første dagen da jeg skulle til Drammen. Også da jeg skulle hjem, hadde konduktøren skaffet drosje til Grefsen. Jeg rakk toget (det var da jeg ble pumpet og forsinket toget med 10 minutter) og alt var såre vel. Neste gang gikk enda bedre. Da jeg skulle til Asker fikk jeg til og med drosje helt fram fra Grefsen. Men så begynte det å skurre. Konduktøren på lokaltoget fra Asker var ikke i det hele tatt innstilt på at jeg og den andre rullestolbrukeren på toget skulle ta noe annet enn buss fra Skøyen. Da jeg spurte om hun visste om vi kom inn på bussen, sa hun at hun skulle sjekke hvis hun fikk tid. Da hun kom tilbake, sa hun at hun hadde kontaktet stasjonen slik at de kunne assistere oss. Så da vi kom fram var det en person med gul vest til hver av oss som fulgte oss til heisen og var sure for at vi ikke hadde bestilt assistanse 24 timer i forveien. Men jeg trenger jo ikke assistanse. Jeg kommer jo meg vanligvis greit inn på toget. Og jeg finner fram til både heis og utgangsdør og riktig plattform på egenhånd. Hvorfor må jeg da bestille dette et helt døgn før jeg skal reise? Og hvordan vet jeg når møtet slutter? Nei- da får du beregne god margin, da. Etter litt om og men bestilte gul-vestene omsider drosje til oss. Dette etter å ha vurdert at vi ikke kunne ta bussen. Det hadde allerede gått 10 minutter etter at jeg hadde gått av med toget. Og nå måtte jeg tilbringe over en time til på Skøyen stasjon i påvente av drosje. Og da drosja endelig kom til Skøyen, gikk toget fra Grefsen. Det var like greit, fordi jeg måtte dele drosja med en scooter, vi måtte kjøre drosja til Oslo S først. Da drosjesjåføren, som var en riktig så trivelig mann, lukket døren sa en av gul-vestene: "det er ingen hast! De har ikke krav på reisetidsgarantien!" Dette var visst fordi vi ikke hadde varslet om dette på forhånd. Kjente at det riktig kokte inne i meg. Hvis bare dama på lokaltoget hadde ringt etter drosje istedenfor assistanse fra disse gul-vestene, hadde jeg vært på god vei til Gran allerede. Vel framme på Grefsen stasjon var det omtrent en halvtime til det neste toget skulle gå. Ettersom stasjonen ikke hadde et tilgjengelig venterom, måtte jeg rulle bort til gangtunnelen under ring 3 (som både var nedtagga og -pissa) for å få ly for regnet. Lite hjalp det da at denne gul-vesten sa at det nå er bestilt rampe inn. Men han var søt, og kom og hentet meg med paraply da toget kom.

Heisen virket som den skulle og jeg kom meg inn på toget uten problem. Turen gikk greit og konduktøren kjente meg igjen fra tidligere. Han ristet på hodet, da jeg spurte ham om 24-timersregelen. Den hadde han aldri hørt om! Selvfølgelig skulle konduktøren ringe etter drosje i slike situasjoner. Det hjalp ikke så mye akkurat da. Jeg var utslitt! Reisen fra Asker til Gran tok over fire timer. Jeg var våt og trøtt. Da jeg kom hjem gikk jeg rett og la meg. I det jeg holdt på å sovne, ba jeg en stille bønn om at det skal bli lenge til at jeg behøver å ta toget igjen.

Jeg er en fraggle og jeg er stolt av det!

Jeg kom over den ved et uhell. En artikkel om Peter Pilgaard som har blitt forfatter. Og i boken sin kaller han oss funksjonshemmede som, nettopp, fraggler.

– "En fragle er en fellesbetegnelse på en funksjonshemmet person, skråstrek en med psykisk og fysisk dysfunksjon. En person som må ha handikapparkering og alt de greiene der", sier Petter Pilgaard til "God kveld Norge".

Hvordan våger han! Tenkte jeg. Latterliggjøre oss som gruppe på den måten! Og ikke nok med det! Sette meg i bås med mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser! Jeg er da ikke som dem! Jeg har jo høgskoleutdanning, jobb, eget hus, egen bil og de fleste andre statussymbol som gjør et menneske verdt noe i dette samfunnet!

Der gjorde jeg det igjen. Jeg ble konfrontert med mine egne fordommer. I kampen for å være noe i dette samfunnet, må man hevde seg på bekostning av andre. Skal det virkelig være sånn?

I en ny rapport fra WHO sies det at 15 % av verdens befolkning har en funksjonsnedsettelse. Dette gjør oss til den største, og kanskje mest diskriminerte minoriteten i verden. Det fullt lov å plassere meg i skistativet på toget. Bare fordi det ikke har tilgjengelige plasser for rullestolbukere. Det er også lov å si at jeg må ta vareheisen for å komme inn på kulturhistorisk museum. Eller nekte meg å benytte toalettet på restauranten jeg har spist en bedre middag på, fordi toalett ble, av plass hensyn, plassert en trapp ned. Det er også helt greit at jeg ikke kommer inn på butikker, kafeer, legesenter, trikker, utesteder, kinoer, kulturhus etc.

Dette er ikke greit! Dette er traskassering av en befolkningsgruppe som uten lov og dom har blitt utestengt fra mange av samfunnets arenaer. Det er tilfeldigheter som har gjort oss til fraggler. Noen av oss har blitt det etter å ha gjort dumme valg i ungdommen. Noen av oss har blitt et utskyldig offer av andres dumme valg. Andre igjen har blitt skadet under svangerskap eller fødsel, mens atter andre har bare hatt uflaks i det genetiske lotteriet. Men uansett grunn. Samfunnet og våre egne kropper skaper begrensninger i livsutfoldelse og samfunnsdeltakelse.

Vi har blitt fraggler. En gruppe man kan spotte og harselere med. En gruppe man kan heve seg over, og si at man er glad man ikke er sånn som oss. Noen går til og med så langt å si at man heller ville ha dødd for å slippe å bli sånn. "Sånn" ? Er ikke vi en del av det naturlige mangfoldet i verden? Skal ikke vi også ha vår naturlige plass i samfunnet? Vi er ikke "sånn". Vi er heller ikke fraggler. Vi er folk som alle andre!

Kvinnene har gjort det. Den afroamerikanske befolkningen i USA har gjort det. Og i Sør-Afrika. De homofile har gjort det. Urbefolkningene i verden og samene i Norge har gjort det. Religiøse minoriteter har gjort det. De har stått sammen og kjempet for sin plass i samfunnet. De har jobbet for å finne sin plass i politikken, i kulturbildet, på TV, i kollektivtrafikken. På alle samfunnets arenaer. De slåss for å bli behandlet som "folk flest". De slåss fortsatt, og de vinner kamper hver dag.

Hvorfor klarer ikke vi det? Fragglefolket. Vi fargerike bygdetullinger som skaper glede for dem som gidder å se oss. Enten vi får almisser eller hånord så er vi etablert som samfunnets pariakaste. Man behøver ikke ansette oss i jobber.Man behøver ikke betale oss full lønn hvis vi er så heldige å få en jobb i verna bedrift. Man behøver ikke se oss på busser eller tog, på konserter eller fine middager. Vi roper ikke ut budskapet vårt fra scener og stormer barrikadene. Vi har ingen geriljagrupper eller maner til væpna revulosjon. Hvorfor finner vi oss i det??? Hvorfor klarer vi ikke å hevde vår rett i samfunnet som andre grupper har gjort før oss?

Fordi vi ikke står samla. Fordi vi som gruppe etterstreber normalitetens tyranni og på veien glemmer solidariteten til de som er "lengre nede". Vi er ikke det granne bedre enn Pilgaard! Vi har like ekle fordommer mot våre medsøstre og brødre. Og da har "normalitetens majoritet" oppnådd det igjen! De har splittet oss. Gjort oss skamfulle over våre avvik. Gjort oss til å lengte etter normalitetens trygghet. De har ufarliggjort oss og marginalisert oss.De har gjort oss til noe diffust og unaturlig. Til fraggler.

Når skal vi tørre å være individer? Individer med ulike variasjoner av kropper, hoder og utseende. Slik som fragglene. Fargerike personligheter som både blir sett og hørt. Bare som indivier kan vi stå samla. Og slåss mot normalitetens tyranni.

Til slutt må jeg takke Pilgaard. Du har gjort meg stolt av å være en fraggle! Og hva er alternativet? Det må være å bli en "doozer". En grå masse som synger "arbeid er en lek" der de går på de normale fortauene, inn i de normale bussene, går på de normale jobbene, henter de normale barna sine i de normale barnehagene og drar hjem til de normale familiene sine i de normale husene sine. Da vil jeg heller være en fraggle!

Kafka-prosess eller bare vrangskap?

Siden i mars har jeg jobbet metodisk for å fornye førekortet mitt. Av en eller annen grunn tviler staten på at jeg selv kan si ifra at jeg ikke kan kjøre bil, så jeg må fonye det hvert tredje år. Greit nok. Jeg følger spillereglene. Så i mars ringer jeg Vegvesenet på Gjøvik, og innformerer om at førekortet mitt går ut i mai. Legger fram saken, forteller hva jeg ble informert om for tre år siden, og ber om å få vite hva jeg skal gjøre. Nei-det kunne de ikke svare på! De måtte prøve å sette meg over til Risløkka. På andre forsøket klarte de det Jeg legger frem saken min på nytt, og her var det en som virket som han visste hva han snakket om. Han beroliget meg og sa at dette var ingen hast. Bare å komme innom med en standard legeattest. Gjerne samme uka som førekortet går ut. For dette skulle være helt uproblematisk.

Kunne det virkelig være så lett? Jeg bestilte legetime i god tid og ba om en standard legeattest. Ikke noe problem. Denne ble fyllt ut og jeg dro de 5 milene til Gjøvik for å levere attesten og var riktig fornøyd med meg selv. Godt å få det overstått. Hmm. Nei-noe førekort kunne jeg ikke få. Legen hadde ikke krysset av på delen under førekort klasse C og D (noe som jeg ikke har). Dette mente de var nødvendig. Og dessuten kunne de ikke se at vedtaket fra fylkeslegen fra for 3 år siden lå inne i systemet. Hverken på Gjøvik eller Risløkka. Jeg måtte ringe til fylkeslegen og be de fakse det over og få nye kryss, stempel og underskrift på legeattesten. Ja-det kunne la seg gjøre, tenkte jeg. Fikk nye kryss og fikk fakset over vedtaket. Dro på nytt til Gjøvik. Var nå helt sikker på at jeg kunne få førekortet. Men nei. De kunne ikke se å ha mottatt noen faks. Nye telefoner til Risløkka og til fylkeslegen. Satt tålmodig på plassen min og ventet. Jeg måtte jo få førekortet mitt.

Så kom dommen. Nei! De hadde faktisk funnet vedtaket mitt på Risløkka denne gangen. Og ut fra dette tolket de at jeg måtte ha en ny legeattest og et nytt vedtak fra fylkeslegen. Ja men- førekortet går ut 8.5-hva gjør jeg da på mandag, når jeg ikke kan kjøre mer? Det var ikke Vegvesenets problem, men mitt! Jeg plikter å framskaffe nødvendig dokumentasjon i tide. Men kunne jeg ikke få en midlertidig kjøretillatelse? Nei-det kunne de ikke gi av helsemessige årsaker! Det tar 2-3 uker å få saken behandlet hos fylkeslegen, fikk jeg vite.

Men jeg måtte til legen igjen. Og for å komme meg til legen måtte jeg for det første ha tid, så legetime og for det tredje ha bil med sjåfør. Det klarte jeg å organisere i løpet et par uker. Sendte legeattester og gammelt fylkeslegevedtak til fylkeslegen  og ventet. Snart kunne jeg kjøre bil igjen!
Tirsdag denne uka begynte tålmodigheten min ta slutt. Jeg ringte til fylkeslegen, for å vite hvor lang saksbehandligstid det var igjen. En 4-5 uker måtte jeg nok regne med. Men jeg må jo komme meg på jobb! Jeg er avhengig av bilen! Den er et hjelpemiddel! Stemmen begynte å bli mer og mer anstrengt, og tilslutt ble jeg faktisk satt over til saksbehandler. Hun bekreftet den lange saksbehandlingstiden, men skulle sette meg på en prioritert liste! Hurra! Jeg får lappen tilbake innen en uke! Trodde jeg. Hun leste gjennom papirene og konstaterte at jeg hadde muskeldystrofobi. Jeg rettet henne vennlig, og sa at jeg ikke har noen fobi, men en dystrofi. Vet ikke helt om hun skjønte forskjellen.

Så kom svaret. Fylkeslegen ber nå om en ny legeattest som bedre beskriver førligheten enn de to jeg allerede har sendt. I tillegg må jeg ha en spesialisterklæring. SPESIALSITERKLÆRING!!!! Det måtte jeg jo ikke for tre år siden! Og for å få time hos spesialist må jeg vente flere måneder! Dette betyr at jeg ikke kan kjøre min spesialbil de neste 4 månedene-minst. Heldigvis kan jeg ta toget. Bare jeg ikke får problemer med rullestolen min igjen. I går hadde jeg kortslutning og den var død og oppførte seg veldig mistenkelig, som en rullestol ofte gjør etter 3-4 års daglig aktivt bruk. Men det er en annen historie.

Heldigvis skjer dette på sommeren. Nå kan jeg jo faktisk komme på butikken uten bil. Bare det kunne slutte å regne.......

Zebrasko

Jeg har siden november sett på et par støvletter. Prisen var nok litt drøy, men jeg synes de var kule. Da de kom på tilbud til halv pris, måtte jeg sjekke om de hadde størrelsen min. Men det hadde de ikke. Dessuten synes jeg nok jeg måtte være litt tøffere enn det jeg ellers er, for å tørre gå med dem.

Tilfeldigvis så jeg at de også hadde dem på det lokale kjøpesenteret. Og nå til bare 500. Fristelsen var stor, og jeg gikk runder rundt bordet og lurte på om jeg nå skulle ta sjansen på å kjøpe dem. Men hva skulle jeg ha til dem? Slike kule sko, trenger litt kulere klær enn de jeg vanligvis går med. Nei-det ble ikke noe kjøp da heller. Prosjektet var rett og slett for vågalt for en pyse som meg.

Så var de satt ned til 249! Jeg så på dem igjen sist fredag, gikk hjem og tenkte fælt og på onsdag slo jeg til. Jeg var den lykkelige eier av et par zebra sko.

Plato, hunden min, var overlykkelig for å se flere medlemmer fra dyreriket i heimen og la sin elsk på dem med en gang. Markus, sønnen min på 11, derimot, var ikke begeistrert i det hele tatt. Han forbød meg å gå med dem på foreldremøter på skolen!

Jeg hadde fortsatt litt psykologisk krigføring med meg selv før jeg kunne vise meg i offentligheten med dem. Men på fredag skulle jeg på et møte utenbys. Der kunne jeg debutere! Jeg fant en snerten svart topp, mine kuleste olabukser og en enda kulere olajakke og begynte å kle meg opp. Og der satt jeg. Med 2 høyrestøvletter-en i størrelse 38 og en i 39.

Heldigvis fikk jeg byttet den ene høyrefoten på veien til møtet, men har fortsatt ikke debutert. Kanskje skal jeg prøve å lufte dem en tur i dag? Men foreløpig står de i gangen. Plato lukter på dem av og til og lurer på om de vil leke. Markus ser på dem med et hatsk blikk og er flau over at mora hans i det hele tatt kunne tenke seg å kjøpe sånne ekstremsko og jeg lurer på om jeg noen gang kommer meg ut i det offentlige rom med en høyre og en venstrestøvel i samme størrelse og samme dyreart.