#metoo og #njietoo

Hva er det med oss kvinner?

Jeg var en av de som så på Lindmo med intervjuet av Trond Giskes hustru. Ja. Fordi det blir sånn. Vi kvinner blir sånn. Vi går inn i en rolle som kone og glemmer oss selv. Vi forsvarer mannen vår. Med hud og hår. Selv om vi så inderlig vel vet at det han gjorde var noe vi ikke burde ha funnet oss i.

Hva er det som vi faller for? Er det autoriteten, karismaen eller selvsikkerheten som gjør at vi faller og glemmer den feministiske ryggmargsrefleksen vi vet vi burde hatt? Hvordan kan Njie, eller fru Giske, forsvare at mannen går ut på byen og flørter med unge damer som er halvparten av hans egen alder? Jeg er sikker på at da Njie selv var i tjueåra hadde hun sett på dette som griseri og mannsjåvinisme. Hvor er ble det av den unge, ambisiøse journalisten Njie?

Jeg har sett det privat også. En mann som gjorde noe av det verste en mann kan gjøre i et ekteskap, og kona tar ham i mot med åpne armer. Og verden og domstolen syntes synd på MANNEN, fordi kona hans var jo syk. Dette er en sak som har forundret meg siden, og vil alltid forundre meg. Hvordan kan mannen bli en helt i en sak der kona et offer?

Hillary Clinton forsvarte også sin mann.  En selverklært feminist glemte visst at feminismen nettopp jobber mot menn som utnytter kvinner i sin maktposisjon. Hvor ble det av integriteten?  Hvor ble det av stoltheten av å være en kvinne med egen posisjon og rett.? Hvor ble det av solidariteten med unge kvinner som blir offer for  mannen med makt og lar seg utnytte i et spill bestående av makt og avmakt?

Presidenten brukte sin makt til å få seksuelle tjenester av unge kvinner. Han er ikke den første, og han blir ikke den siste. Giske er verken president eller amerikaner, men prinsippet er det samme. Vi kvinner er dumme nok til å bli sjarmert av makt og posisjon. Gang på gang. Og hustruen går ut og forsvarer sin mann. Hillary gjorde det. Njie gjorde det.

Hadde jeg gjort det? Forsvart mannen min på direkten? Nå er det jo sånn at jeg ikke er gift. Og jeg kommer neppe i en posisjon der "mannen med makt" forsøker seg på meg. Og det er det sikkert mange grunner til. Men kan man virkelig være ærlig mot seg selv og sine prinsipper og samtidig forsvare slik oppførsel? En gift, middelaldrende mann med makt som glemmer at med makt og posisjon kommer også ansvar. Han kan forsvare seg selv. Han trenger ikke sin hustru til å gjøre det for ham. Hvem er det som kommer svekket ut av det? Jo. Det er kvinnen selv.

Med et ekteskap eller samboerforhold følger det også et ansvar. Sammen med et politisk verv og offentlig rolle er ansvaret desto større. Trodde jeg. Men så er jo ikke jeg gift, da. Og ikke driver jeg med politikk, heller. 

Jeg synes det er helt greit

Jeg leser i VG at hytteeiere klager over at de må betale eiendomsskatt. Selvfølgelig.

Personlig får jeg aldri råd til å kjøpe hytte. Det var såvidt jeg fikk råd til å kjøpe min egen bolig.

Teslaeierne klager over at de kanskje må betale for veiene de kjører på. Selvfølgelig.

Personlig får jeg ikke bestemme hvilken bil jeg skal kjøre. Det gjør NAV. Og det er en dyr dieselbil jeg må betale veiavgift for og bompenger. Visstnok ikke i bompengeringen hvis jeg søker om det, men der jeg kjører mest, på RV 4, hjelper det ikke. Der er det ikke fritak.

De samme eierne klager over for få gratis parkeringsplasser med gratis lading. Selvfølgelig

Jeg skulle ønske jeg kunne komme meg av og på trikken der jeg ville av og på. Ikke være begrenset til én linje med 30% av stoppestedene i sentrum som er tilgjengelige.

Så ja. Jeg synes det er greit at hytteeiere betaler eiendomsskatt. De kjører de samme kommunale veiene, bruker kanskje det kommunale biblioteket, de kommunalt finansierte skiløypene, og drikker det kommunale vannet, bader på den kommunale stranda og kaster søppel i (eller utenfor) de mange kommunale søplebøttene som det kommunale parkvesenet har satt ut. Og de får også nødvendige helse og omsorgstjenester i den lokale kommunen der hytta er hvis de trenger det. Og er det egentlig miljøvennlig å kjøre i kø til hytta hver helg?  Og er det ikke de samme hytteeierne som klager over at det bygges vindkraft akkurat i deres panoramautsikt?

Så ja. Jeg synes det er helt greit at ALLE bilister må betale for veiene vi kjører på for at vi skal få et kollektivtilbud som alle, også også på fire hjul kan benytte oss av. Og hvis jeg kunne slippe å rulle på brostein mellom trikkestoppene, hadde det vært enda bedre.

Jeg er lei av å høre de som klager over at de må bidra. Skal vi ha en sosial rettferdig politikk, kan vi ikke lenger belønne de som roper høyest, men se til de som knapt nok har en stemme å rope med.

De som er så privilegerte at de har elbil og/eller hytte. Skjerp dere. Dere aner ikke hvor heldige dere er!

Hva skal jeg så stemme på? Jeg får nok lage mitt eget parti. Et parti som ikke bøyer seg for hylekoret til de privilegerte.

FrP med et nytt islamofobisk utspill

I dag kunne vi lese i Aftenposten at FrP åpner å ta fra innvandrere bostøtte hvis de av religiøse årsaker nekter å ta opp boliglån for å skaffe seg egen bolig. (Aftenposten)

Det at kommunale boliger og leide boliger er en fattigdomsfelle er hevet over en hver tvil. Og det er bra å løfte flere ut av denne fella. Spesielt mange med funksjonsnedettelse og flyktninger blir plassert i kommunal (evt. tilrettelagt) bolig, og kommer i en situasjon der de ikke har mulighet til å spare seg opp egenkapital. Systemet med bostøtte og økonomisk stønad fra NAV motarbeider at man skal spare, og da blir man, enten man i utgangspunktet vil det eller ikke, fanget i et system som skaper avhengighet. Og er man først innafor, er det fryktelig vanskelig å komme ut. Fordi det plutselig da blir snakk om det virkelig lønner seg å jobbe, når man må betale alle regninger selv. Når man skal leve på nesten det samme og i tillegg spare seg opp en buffer til uforutsette utgifter i tillegg, skjønner jeg at det tryggeste er å bli værende i systemet som utgjør en permanent trygghet.

Men man får ikke boliglån hvis man går på økonomisk stønad. Man får heller ikke lån hvis man har deltidsstillinger og midlertidige kontrakter. Man blir, når det gjelder bolig, værende i en leid bolig, med de ulemper og avhengighetsdannende stønader som man er i.

Så hvorfor i det hele tatt blande inn at noen muslimer vegrer seg å ta opp boliglån på grunn av religiøse årsaker? Det er vel ikke det som er hovedgrunnen til at de fleste (90%) med somalisk bakgrunn bor i leid bolig? Og om det så er, så må vi da kunne akseptere dette. Jeg vil påstå det ikke er religionen som er problemet, men systemet som skaper avhengighet. 

Det første  man bør gjøre med systemet er at det bør oppfordres til å spare. Hvis du ikke sparer, brukes penger opp på unødvendig forbruk, sendes til hjemlandet eller gjemmes som kontanter hjemme. Selv med en sosialstønad, bør det oppfordres til å legge seg opp en buffer, og at det ikke alltid er løsningen å gå til sosialen med regninger på strøm, telefon, barnehage, briller, lege, tannlege.... listen er lang, og jeg har selv vært med brukere som kommer på NAV med nevnte kvitteringer. Hvis det virkelig er sånn, hvorfor skal man da spare på strøm eller leve nøysomt? (Om jeg selv ville nedverdiget meg selv med å gå på NAV med nevnte kvitteringer, er en helt annen sak.) Det blir fort en hovedsyssel å ta vare på kvitteringer og regninger for de som er innafor systemet. Avhengigheten og arbeidsvegring vil som en naturlig konsekvens øke.

Når man bor i kommunal bolig, burde man heller kunne kalle leiekontrakten en leasingavtale. Da vet beboeren at når man har bodd der i f.eks. 8 år, er boligen deres. Med dette oppfordres man til å ta vare på boligen og å selv investere i vedlikehold og utbedringer i stedet for å vente på at kommunen skal gjøre alt. Dette vil føre til en ansvarliggjøring uten at det går på kompromiss med hverken religion eller stolthet.

Løsningen blir derfor et system som ikke legger skyld på de som er avhengige av hjelp eller straffer de som har oppsparte midler, men som premierer mer sparing, nøkternt forbruk og ser på husleie som nedbetaling av egen bolig.

FrP. Dere sitter med finansministeren. Dere sitter i regjeringen. Slutt å legge skylda på alle som ikke er som dere selv, og gjør noe med systemet i stedet. Lag et system som belønner ansvarlighet og nøysomhet. Bare slik får dere løftet opp mennesker som har blitt fanger i et system som dere selv er med på å opprettholde.

Skal Norge bli et postkortland?

Det er lenkeaksjon i Oslo. Byfolket tar til gatene og protesterer mot inngrep i naturen. Fint. For de som har det de trenger av mat i butikken, en godt betalt jobb, kollektivtransport utenfor døra, Tesla som de bruker for å slippe bompenger og parkering når de skal på hytta og marka der de kan komme i kontakt med naturen og seg selv.

Men verden trenger råvarer. Mineraler og metaller er viktig for å lage blant annet de batteriene til el-bilene, kobber til ledninger, olje til å produsere både plastikk og polyester. Mobiltelefonen vi har i lomma er det opp til 40 ulike metaller! De fleste er utvunnet i Kina, men det kan være forekomster også i Norge.

Gruvedrift vil derfor være helt essensielt for at den teknologiske revolusjonen kan fortsette. At det er funnet kobber, platina, palladium gull og sølv bare i Nussir, er utrolig, og kan åpne for nye arbeidsplasser og bedrifter i et område der arbeidsplasser har vært en mangelvare og utflyttinga stor. Men det vil kanskje muligens være negativt for lakseturistene hvis de ikke finner en god løsning for deponering av avfall.

Jeg skjønner at man må verne naturen, men er det bedre å ødelegge naturen et annet sted ved å utvinne mineralene der, f.eks. på Filippinene eller i Kina? Vi trenger arbeidsplasser og utvinning og foredling av disse hvis vi skal kunne holde velferdsstaten vedlike. At man i Norge har en forsvarlig gruvedrift og oljeutvinning vil ha mindre negative miljøkonsekvenser enn rovdrift i andre land uten de samme direktivene og ansvarlige tenkningen.

Jeg vet ikke mye om gruvedrift, men jeg vet noe om at hvis vi vil ha en bærekraftig utvikling i samfunnet trenger vi også inntekter utover det å selge postkort som snart er ute uansett, fordi vi bare sender en snap med selfie.

Hvor politisk kan man være?

Jeg har ikke skrevet mye om politikk. Kanskje jeg er feig? Jeg kan skrive om politikk som gjelder funksjonshemmede, men når det gjelder andre saker, har jeg valgt å være tyst. 

Kanskje er det fordi jeg er redd for hva folk tenker, kanskje er det fordi jeg er usikker. Jeg tror jeg har ønsket å være så utydelig på det jeg mener fordi jeg er redd for at de "riktige" personene ikke vil like meg eller ansette meg. Kanskje har jeg følt at jeg ikke har rett til å  mene noe som helst. 

I høst har det skjedd mange ting i livet mitt. Jeg har en kjæreste som liker meg for den jeg er. Ikke bare liker. Han elsker meg nok til å ville gifte seg med meg! Og da tenker jeg at jeg kanskje ikke er så verst? Kanskje jeg til og med har meninger som jeg kan stå for? Kanskje jeg begynner å bli voksen nok,  nå? Meninger har jeg vel alltid hatt, men på barrikadene politisk har jeg ikke vært siden 90-tallet. Hva skjedde? Hvor ble det av det politiske i meg? Motgang, skuffelser og veivalg fjernet politikken fra livet mitt. Nå er den på vei tilbake. Er jeg klar for dette? 

Det gikk faktisk så langt at jeg har meldt meg inn i et parti nå i vinter. Nå skal jeg være litt forsiktig med å flagge hvilket, jeg vil jo ikke framstå som hverken det ene eller det andre, men jeg gjorde altså det. Det var godt å finne et parti som jeg kunne identifisere meg med igjen. Kommer jeg noen gang til å møte opp på et eneste møte? Den gamle Andrea ville nok det. Jeg vet at hvis jeg gjør det, vil jeg nok ende opp i et verv. Og vil jeg egentlig ha makt og posisjoner? Nei. Men jeg ønsker å ha frihet til å tenke og mene. Og en kanal til å uttrykke dette. 

Kanskje kan bloggen her bli et sted hvor jeg kan uttrykke meg mer politisk? Det blir spennende å se om jeg tør. For hvor politisk kan man faktisk være? 

Er det greit?

Diskriminering er ikke greit. Alle nikker og er enige om at en kvalifisert person skal få den jobben han er best kvalifisert til. Alle nikker og er enige om at alle skal kunne få kjøpt denne varen de ønsker i den butikken de nå tilfeldigvis befinner seg i nærheten av. Alle tenker at det er greit å komme, selvfølgelig anstendig kledd til anledningen, til den festen de er invitert til.

Denne høsten har vært spesiell på mange måter. Jeg har følt på suksessen av å kunne realisere meg selv både i jobb og gjennom studier. Jeg har til og med opplevd kjærlighet. Men jeg har også følt på frustrasjonen over at andre ikke unner meg den. Og jeg tror det er fordi jeg sitter i rullestol. Eller at jeg er tjukk. For hvordan kan jeg, som per definisjon burde vært mindre verdt enn dem, kunne få fast jobb og kjæreste?  Hvordan kan jeg, som burde være takknemlig for muligheten for å leve på NAV på minstepensjon resten av livet, ha en økonomisk frihet til å eie et hus og planlegge en  omfattende renovering av samme hus? Hvordan kan jeg ha råd og overskudd til å studere, når jeg heller burde betalt enda mer til kommunen for den hjelpen jeg får, akkurat som 3630 kroner i måneden i egenandel for BPA ikke er nok? 

Jeg har opplevd å ikke bli invitert på fester fordi jeg er en brysom gjest. Jeg kommer jo ikke opp trappene. Jeg har opplevd å bli invitert på to fester jeg ikke kunne delta på, rett og slett fordi  de glemte at jeg satt i rullestol. Jeg vet nesten ikke hva som er verst. Ikke bli invitert og føle meg oversett, eller bli invitert for så å finne ut at det ikke er mulig å komme innafor døra engang. På en litt syk måte, foretrekker jeg faktisk å ikke bli glemt, og at den invitasjonen faktisk fører til at folk blir mer bevisste på hvor de skal arrangere fester neste gang. Ihvertfall kan jeg håpe på det.

I  går var jeg på et arrangement som jeg ble invitert til gjennom jobben. Jeg gledet meg til faglig påfyll, nettverksbygging, gratis mat og drikke og god underholdning. En kveld som skulle inspirere meg som lærer og også gi meg et lite spark bak for å skrive på masteroppgaven min. Jeg kommer inn. Optimistisk. Trapp. Både til høyre og venstre.

"Skal du hit?"
"Ja." Jeg bekreftet med et blygt nikk.
"Øystein!" Panikken etter å ha noen som kunne ta fra henne denne pinlige situasjonen steg.
Han kom. Mumlet noen ord om en rampe han ikke visste hvor var. Famlet febrilsk etter telefonen. Snakket en stund. Lettere rød i ansiktet.
"Det er ikke lett med gamle bygg", sa han etter en stund.
"Nei", svarte jeg. "Det er kanskje best jeg drar hjem?" Jeg prøvde å holde gråten og skuffelsen nede med et smil.
"Neida. Vi skal ta deg inn gjennom ekspedisjonen." Han svarte som om han tilsynelatende hadde alt under kontroll, men jeg kunne se at han ikke helt hadde det.
Vi gikk ut, og han lot meg vente utenfor en låst port.
"Det regner ihvertfall ikke", sa jeg i et forsøk på å være optimistisk. "Og ikke snør det, heller!"
Han sa seg enig i det, men jeg kunne se at han var Birkebeiner typen som bare lengtet etter å komme ut på ski. Det var jo sympatisk.
"Du får sitte her til jeg finner ut hvordan jeg skal få deg inn!"
Så jeg satt der. Lydig. Kunne jo ikke gjøre noe annet.
Han kom med en nøkkel og telefonen i hånda. Låste seg inn i portrommet og fikk opp porten. Jeg rullet inn. Det var mørkt, foruten lyset fra telefonen hans.
"Du er sikker på at denne nøkkelen skal gå til døra?" Stemmen hans var mer stressa nå. Han prøvde seg med nøkler og koder, mens stemmen ble tydelig mer intens.
"Nei. Det er selvfølgelig ikke din feil," sa han til mannen i telefonen. "Det er jo ingen som kunne vite at det kom en rullestol til arrangementet."
"Har jeg blitt til en rullestol, nå?" tenkte jeg stille for meg selv, men visste jo det det fra før. Jeg sluttet jo å være "meg" da rullestolen ble en nødvendighet, om ikke før. Jeg hater ikke rullestolen. Den gir meg frihet og muligheter. Men Gud, som jeg hater kroppen min. Hadde det ikke vært for den genetiske feilkoden som forårsaket sjukdommen, hadde jeg vært den som hadde gått Birken og vært en av de viktige med adgang til alle livets fornøyelser.
"Nei. Det er ikke en vanlig en. Det er en sånn svær elektrisk en", stemmen var irritert og klagende.
"Og HVOR er betjeningen til vareheisen? Og. Hva var koden, nå igjen?" Han fant kontrollen, fikk den ned og så begynte kampen mot varetralla. En slik en med jekk og to tenner som går gjennom pallen. Det gjorde det ikke lettere at han var fortsatt på telefonen.

Jeg kom meg etterhvert inn. Fikk ikke plass ved bordene, men ble plassert slik at jeg var i veien for flest mulig, ved inngangen og ved siden av foredragsholderne,slik at de måtte hoppe over hjulene for å komme fram.

Det var tross alt en fin kveld, men jeg turte ikke spørre om jeg kunne gå på toalettet. Det får være måte på å være til bry.

Er det greit? At et forlagshus, som faktisk lever delvis på offentlige innkjøp og støtte ikke her tilgjengelig for alle? Er det diskriminering? Jeg kom jo tross alt inn. Var det min feil? Skulle jeg ha sagt fra? Jeg kommer nok aldri til å bli vant med å bli diskriminert, men jeg kommer stadig mer til å holde meg hjemme. Ydmykelsen er ikke verdt det.

Om å møte seg selv i tenåringsdøra

Jeg begynner å bli gammel, og med alder kommer utallige invitasjoner til gjensynstreff både fra skoler og ting man har vært med på gjennom årenes løp.

Forrige uke var det jubileum i tensing koret jeg var med i en gang på 80-tallet. Grøss og gru så gammel jeg har blitt. Jeg ble spurt av en kollega jeg møtte på kurs om jeg skulle komme, da vi fant ut at vi hadde dette til felles. Nja. Jeg dro på det. Hva betydde dette koret for meg? Egentlig følte jeg meg keitete og utrolig liten  og oversett i selve koret. I koret var jeg en av 150. En av de som ikke passet inn. En  av de som ikke var kule. En av de som var alt for alvorlig, seriøs og ambisiøs til å være sammen med. Den som aldri fikk seg kjæreste. Men jeg har jo forandret meg, ikke sant? Dessuten likte jeg jo egentlig å synge og det var jo en gang et utrolig viktig sted for meg å være.

Så jeg dro. Med forventning. Det skulle bli godt å "møte meg selv" med den barnetrua jeg hadde den gang da. Møte de personene som var viktige for meg i en periode. Knytte kontakter med de som jeg har en felles bakgrunn med er alltid bra. Det skulle også bli godt å "komme hjem" i det kirkerommet jeg tilbrakte så mange onsdager i. En gang for så alt for lenge siden.

Jeg tenkte tilbake. Hvorfor sluttet jeg? Da jeg var 16 hadde jeg vel egentlig en eksistensiell krise. En krise der jeg måtte finne meg selv som alle tenåringer må. Var trua på en bok skrevet 2000 år siden noe som jeg kunne tru på? Den var jo kvinneundertrykkende og fjern fra vår tid, tenkte jeg. Da. Jeg meldte meg ut av statskirka og jeg kunne ikke være med i tensing lenger. Det hadde jeg rett og slett ikke samvittighet til. Dette har hele tiden vært grunnen som jeg fortalte meg selv.

Det jeg ikke husket var følelsen av å være oversett. Av å aldri være en av de kule. Av å ikke ha noen verdi som Andrea. Og den kom tilbake! Den følelsen var det som møtte meg på jubileet. Jeg er fortsatt ikke kul. Og de jeg trodde var mine venner, husket meg ikke. Noen prøvde til og med å aktivt unngå meg. Eller var det jeg som unngikk dem? Og ikke nok med det. Hele helgen hørte jeg det samme mantraet. Tensing gjorde at jeg ble sett. Tensing inkluderte meg og så meg som den jeg var.

På søndag i kirken var det det samme. Jeg satt der alene på bakerste benk. Noen kjente meg igjen og sendte meg et smil mens de gikk for å hente en stol for å sette seg et annet sted. Gudstjenesten handlet om å ta vare på de som var mindre heldige enn oss selv. Jeg følte meg vel mer som en av de som var "mindre heldige", der jeg satt alene i rullestol og full av opplevelser og traumer i bagasjen. Nattverden kom. Jeg gikk. Det skal jo handle om å være i et fellesskap, ikke sant? Følte meg klossete og dum. Skjønte jo ikke det at her skulle man dyppe oblatet. Slik hadde jeg ikke gjort det på 25 år. Satte meg i en krok bakerst etterpå. Bedre å komme seg ut av synet. Så kom kirkekaffen. Hurra! Kaffe og kake! Sitte rundt bordet og snakke om morsomme minner og le sammen. Nabojenta var der. Hun jeg lekte med og gikk i minitensing med. Så hun meg ikke? Han jeg spilte i band med, så ikke han meg heller? Jeg gikk og snakket med han. Joda. Han kjente meg igjen. Det var faktisk koselig. Men han hadde jo noen andre å snakke med. Stod litt i yttergangen. Forsøkte å få blikkontakt. Smilte. Fikk ikke kontakt. Ingen kom bort. Vel. Jeg fikk kake, da. Den var god den. Men det hele ble en ganske så trist affære.

Hvorfor utsetter jeg meg selv for slike opplevelser? Hvorfor kunne jeg ikke fortsette  å leve livet mitt slik som det er nå? Det er jo tross alt mye bedre enn den gang da! Hva er det med oss mennesker som gjør at vi ønsker oss tilbake, selv om det egentlig er det siste vi vil?

Jeg møtte meg selv i tenåringsdøra denne helga. Neste helg er det et nytt gjensynstreff med kullet fra ungdomsskolen. Jeg drar ikke. Jeg har opplevd nok tenåringsnederlag for en stund. Jeg håper de får en knall fest. Antakeligvis bedre enn hvis jeg hadde vært med. Kanskje jeg kommer neste gang, når jeg har glemt hvordan det var å være tenåring. Da kan jeg igjen møte meg selv i tenåringsdøra og prise meg lykkelig over å være akkurat der jeg er nå.