#metoo og #njietoo

Hva er det med oss kvinner?

Jeg var en av de som så på Lindmo med intervjuet av Trond Giskes hustru. Ja. Fordi det blir sånn. Vi kvinner blir sånn. Vi går inn i en rolle som kone og glemmer oss selv. Vi forsvarer mannen vår. Med hud og hår. Selv om vi så inderlig vel vet at det han gjorde var noe vi ikke burde ha funnet oss i.

Hva er det som vi faller for? Er det autoriteten, karismaen eller selvsikkerheten som gjør at vi faller og glemmer den feministiske ryggmargsrefleksen vi vet vi burde hatt? Hvordan kan Njie, eller fru Giske, forsvare at mannen går ut på byen og flørter med unge damer som er halvparten av hans egen alder? Jeg er sikker på at da Njie selv var i tjueåra hadde hun sett på dette som griseri og mannsjåvinisme. Hvor er ble det av den unge, ambisiøse journalisten Njie?

Jeg har sett det privat også. En mann som gjorde noe av det verste en mann kan gjøre i et ekteskap, og kona tar ham i mot med åpne armer. Og verden og domstolen syntes synd på MANNEN, fordi kona hans var jo syk. Dette er en sak som har forundret meg siden, og vil alltid forundre meg. Hvordan kan mannen bli en helt i en sak der kona et offer?

Hillary Clinton forsvarte også sin mann.  En selverklært feminist glemte visst at feminismen nettopp jobber mot menn som utnytter kvinner i sin maktposisjon. Hvor ble det av integriteten?  Hvor ble det av stoltheten av å være en kvinne med egen posisjon og rett.? Hvor ble det av solidariteten med unge kvinner som blir offer for  mannen med makt og lar seg utnytte i et spill bestående av makt og avmakt?

Presidenten brukte sin makt til å få seksuelle tjenester av unge kvinner. Han er ikke den første, og han blir ikke den siste. Giske er verken president eller amerikaner, men prinsippet er det samme. Vi kvinner er dumme nok til å bli sjarmert av makt og posisjon. Gang på gang. Og hustruen går ut og forsvarer sin mann. Hillary gjorde det. Njie gjorde det.

Hadde jeg gjort det? Forsvart mannen min på direkten? Nå er det jo sånn at jeg ikke er gift. Og jeg kommer neppe i en posisjon der "mannen med makt" forsøker seg på meg. Og det er det sikkert mange grunner til. Men kan man virkelig være ærlig mot seg selv og sine prinsipper og samtidig forsvare slik oppførsel? En gift, middelaldrende mann med makt som glemmer at med makt og posisjon kommer også ansvar. Han kan forsvare seg selv. Han trenger ikke sin hustru til å gjøre det for ham. Hvem er det som kommer svekket ut av det? Jo. Det er kvinnen selv.

Med et ekteskap eller samboerforhold følger det også et ansvar. Sammen med et politisk verv og offentlig rolle er ansvaret desto større. Trodde jeg. Men så er jo ikke jeg gift, da. Og ikke driver jeg med politikk, heller.