Kanskje er det fordi jeg er redd for hva folk tenker, kanskje er det fordi jeg er usikker. Jeg tror jeg har ønsket å være så utydelig på det jeg mener fordi jeg er redd for at de "riktige" personene ikke vil like meg eller ansette meg. Kanskje har jeg følt at jeg ikke har rett til å mene noe som helst.
I høst har det skjedd mange ting i livet mitt. Jeg har en kjæreste som liker meg for den jeg er. Ikke bare liker. Han elsker meg nok til å ville gifte seg med meg! Og da tenker jeg at jeg kanskje ikke er så verst? Kanskje jeg til og med har meninger som jeg kan stå for? Kanskje jeg begynner å bli voksen nok, nå? Meninger har jeg vel alltid hatt, men på barrikadene politisk har jeg ikke vært siden 90-tallet. Hva skjedde? Hvor ble det av det politiske i meg? Motgang, skuffelser og veivalg fjernet politikken fra livet mitt. Nå er den på vei tilbake. Er jeg klar for dette?
Det gikk faktisk så langt at jeg har meldt meg inn i et parti nå i vinter. Nå skal jeg være litt forsiktig med å flagge hvilket, jeg vil jo ikke framstå som hverken det ene eller det andre, men jeg gjorde altså det. Det var godt å finne et parti som jeg kunne identifisere meg med igjen. Kommer jeg noen gang til å møte opp på et eneste møte? Den gamle Andrea ville nok det. Jeg vet at hvis jeg gjør det, vil jeg nok ende opp i et verv. Og vil jeg egentlig ha makt og posisjoner? Nei. Men jeg ønsker å ha frihet til å tenke og mene. Og en kanal til å uttrykke dette.
Kanskje kan bloggen her bli et sted hvor jeg kan uttrykke meg mer politisk? Det blir spennende å se om jeg tør. For hvor politisk kan man faktisk være?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar