#metoo og #njietoo

Hva er det med oss kvinner?

Jeg var en av de som så på Lindmo med intervjuet av Trond Giskes hustru. Ja. Fordi det blir sånn. Vi kvinner blir sånn. Vi går inn i en rolle som kone og glemmer oss selv. Vi forsvarer mannen vår. Med hud og hår. Selv om vi så inderlig vel vet at det han gjorde var noe vi ikke burde ha funnet oss i.

Hva er det som vi faller for? Er det autoriteten, karismaen eller selvsikkerheten som gjør at vi faller og glemmer den feministiske ryggmargsrefleksen vi vet vi burde hatt? Hvordan kan Njie, eller fru Giske, forsvare at mannen går ut på byen og flørter med unge damer som er halvparten av hans egen alder? Jeg er sikker på at da Njie selv var i tjueåra hadde hun sett på dette som griseri og mannsjåvinisme. Hvor er ble det av den unge, ambisiøse journalisten Njie?

Jeg har sett det privat også. En mann som gjorde noe av det verste en mann kan gjøre i et ekteskap, og kona tar ham i mot med åpne armer. Og verden og domstolen syntes synd på MANNEN, fordi kona hans var jo syk. Dette er en sak som har forundret meg siden, og vil alltid forundre meg. Hvordan kan mannen bli en helt i en sak der kona et offer?

Hillary Clinton forsvarte også sin mann.  En selverklært feminist glemte visst at feminismen nettopp jobber mot menn som utnytter kvinner i sin maktposisjon. Hvor ble det av integriteten?  Hvor ble det av stoltheten av å være en kvinne med egen posisjon og rett.? Hvor ble det av solidariteten med unge kvinner som blir offer for  mannen med makt og lar seg utnytte i et spill bestående av makt og avmakt?

Presidenten brukte sin makt til å få seksuelle tjenester av unge kvinner. Han er ikke den første, og han blir ikke den siste. Giske er verken president eller amerikaner, men prinsippet er det samme. Vi kvinner er dumme nok til å bli sjarmert av makt og posisjon. Gang på gang. Og hustruen går ut og forsvarer sin mann. Hillary gjorde det. Njie gjorde det.

Hadde jeg gjort det? Forsvart mannen min på direkten? Nå er det jo sånn at jeg ikke er gift. Og jeg kommer neppe i en posisjon der "mannen med makt" forsøker seg på meg. Og det er det sikkert mange grunner til. Men kan man virkelig være ærlig mot seg selv og sine prinsipper og samtidig forsvare slik oppførsel? En gift, middelaldrende mann med makt som glemmer at med makt og posisjon kommer også ansvar. Han kan forsvare seg selv. Han trenger ikke sin hustru til å gjøre det for ham. Hvem er det som kommer svekket ut av det? Jo. Det er kvinnen selv.

Med et ekteskap eller samboerforhold følger det også et ansvar. Sammen med et politisk verv og offentlig rolle er ansvaret desto større. Trodde jeg. Men så er jo ikke jeg gift, da. Og ikke driver jeg med politikk, heller. 

Jeg synes det er helt greit

Jeg leser i VG at hytteeiere klager over at de må betale eiendomsskatt. Selvfølgelig.

Personlig får jeg aldri råd til å kjøpe hytte. Det var såvidt jeg fikk råd til å kjøpe min egen bolig.

Teslaeierne klager over at de kanskje må betale for veiene de kjører på. Selvfølgelig.

Personlig får jeg ikke bestemme hvilken bil jeg skal kjøre. Det gjør NAV. Og det er en dyr dieselbil jeg må betale veiavgift for og bompenger. Visstnok ikke i bompengeringen hvis jeg søker om det, men der jeg kjører mest, på RV 4, hjelper det ikke. Der er det ikke fritak.

De samme eierne klager over for få gratis parkeringsplasser med gratis lading. Selvfølgelig

Jeg skulle ønske jeg kunne komme meg av og på trikken der jeg ville av og på. Ikke være begrenset til én linje med 30% av stoppestedene i sentrum som er tilgjengelige.

Så ja. Jeg synes det er greit at hytteeiere betaler eiendomsskatt. De kjører de samme kommunale veiene, bruker kanskje det kommunale biblioteket, de kommunalt finansierte skiløypene, og drikker det kommunale vannet, bader på den kommunale stranda og kaster søppel i (eller utenfor) de mange kommunale søplebøttene som det kommunale parkvesenet har satt ut. Og de får også nødvendige helse og omsorgstjenester i den lokale kommunen der hytta er hvis de trenger det. Og er det egentlig miljøvennlig å kjøre i kø til hytta hver helg?  Og er det ikke de samme hytteeierne som klager over at det bygges vindkraft akkurat i deres panoramautsikt?

Så ja. Jeg synes det er helt greit at ALLE bilister må betale for veiene vi kjører på for at vi skal få et kollektivtilbud som alle, også også på fire hjul kan benytte oss av. Og hvis jeg kunne slippe å rulle på brostein mellom trikkestoppene, hadde det vært enda bedre.

Jeg er lei av å høre de som klager over at de må bidra. Skal vi ha en sosial rettferdig politikk, kan vi ikke lenger belønne de som roper høyest, men se til de som knapt nok har en stemme å rope med.

De som er så privilegerte at de har elbil og/eller hytte. Skjerp dere. Dere aner ikke hvor heldige dere er!

Hva skal jeg så stemme på? Jeg får nok lage mitt eget parti. Et parti som ikke bøyer seg for hylekoret til de privilegerte.

FrP med et nytt islamofobisk utspill

I dag kunne vi lese i Aftenposten at FrP åpner å ta fra innvandrere bostøtte hvis de av religiøse årsaker nekter å ta opp boliglån for å skaffe seg egen bolig. (Aftenposten)

Det at kommunale boliger og leide boliger er en fattigdomsfelle er hevet over en hver tvil. Og det er bra å løfte flere ut av denne fella. Spesielt mange med funksjonsnedettelse og flyktninger blir plassert i kommunal (evt. tilrettelagt) bolig, og kommer i en situasjon der de ikke har mulighet til å spare seg opp egenkapital. Systemet med bostøtte og økonomisk stønad fra NAV motarbeider at man skal spare, og da blir man, enten man i utgangspunktet vil det eller ikke, fanget i et system som skaper avhengighet. Og er man først innafor, er det fryktelig vanskelig å komme ut. Fordi det plutselig da blir snakk om det virkelig lønner seg å jobbe, når man må betale alle regninger selv. Når man skal leve på nesten det samme og i tillegg spare seg opp en buffer til uforutsette utgifter i tillegg, skjønner jeg at det tryggeste er å bli værende i systemet som utgjør en permanent trygghet.

Men man får ikke boliglån hvis man går på økonomisk stønad. Man får heller ikke lån hvis man har deltidsstillinger og midlertidige kontrakter. Man blir, når det gjelder bolig, værende i en leid bolig, med de ulemper og avhengighetsdannende stønader som man er i.

Så hvorfor i det hele tatt blande inn at noen muslimer vegrer seg å ta opp boliglån på grunn av religiøse årsaker? Det er vel ikke det som er hovedgrunnen til at de fleste (90%) med somalisk bakgrunn bor i leid bolig? Og om det så er, så må vi da kunne akseptere dette. Jeg vil påstå det ikke er religionen som er problemet, men systemet som skaper avhengighet. 

Det første  man bør gjøre med systemet er at det bør oppfordres til å spare. Hvis du ikke sparer, brukes penger opp på unødvendig forbruk, sendes til hjemlandet eller gjemmes som kontanter hjemme. Selv med en sosialstønad, bør det oppfordres til å legge seg opp en buffer, og at det ikke alltid er løsningen å gå til sosialen med regninger på strøm, telefon, barnehage, briller, lege, tannlege.... listen er lang, og jeg har selv vært med brukere som kommer på NAV med nevnte kvitteringer. Hvis det virkelig er sånn, hvorfor skal man da spare på strøm eller leve nøysomt? (Om jeg selv ville nedverdiget meg selv med å gå på NAV med nevnte kvitteringer, er en helt annen sak.) Det blir fort en hovedsyssel å ta vare på kvitteringer og regninger for de som er innafor systemet. Avhengigheten og arbeidsvegring vil som en naturlig konsekvens øke.

Når man bor i kommunal bolig, burde man heller kunne kalle leiekontrakten en leasingavtale. Da vet beboeren at når man har bodd der i f.eks. 8 år, er boligen deres. Med dette oppfordres man til å ta vare på boligen og å selv investere i vedlikehold og utbedringer i stedet for å vente på at kommunen skal gjøre alt. Dette vil føre til en ansvarliggjøring uten at det går på kompromiss med hverken religion eller stolthet.

Løsningen blir derfor et system som ikke legger skyld på de som er avhengige av hjelp eller straffer de som har oppsparte midler, men som premierer mer sparing, nøkternt forbruk og ser på husleie som nedbetaling av egen bolig.

FrP. Dere sitter med finansministeren. Dere sitter i regjeringen. Slutt å legge skylda på alle som ikke er som dere selv, og gjør noe med systemet i stedet. Lag et system som belønner ansvarlighet og nøysomhet. Bare slik får dere løftet opp mennesker som har blitt fanger i et system som dere selv er med på å opprettholde.

Skal Norge bli et postkortland?

Det er lenkeaksjon i Oslo. Byfolket tar til gatene og protesterer mot inngrep i naturen. Fint. For de som har det de trenger av mat i butikken, en godt betalt jobb, kollektivtransport utenfor døra, Tesla som de bruker for å slippe bompenger og parkering når de skal på hytta og marka der de kan komme i kontakt med naturen og seg selv.

Men verden trenger råvarer. Mineraler og metaller er viktig for å lage blant annet de batteriene til el-bilene, kobber til ledninger, olje til å produsere både plastikk og polyester. Mobiltelefonen vi har i lomma er det opp til 40 ulike metaller! De fleste er utvunnet i Kina, men det kan være forekomster også i Norge.

Gruvedrift vil derfor være helt essensielt for at den teknologiske revolusjonen kan fortsette. At det er funnet kobber, platina, palladium gull og sølv bare i Nussir, er utrolig, og kan åpne for nye arbeidsplasser og bedrifter i et område der arbeidsplasser har vært en mangelvare og utflyttinga stor. Men det vil kanskje muligens være negativt for lakseturistene hvis de ikke finner en god løsning for deponering av avfall.

Jeg skjønner at man må verne naturen, men er det bedre å ødelegge naturen et annet sted ved å utvinne mineralene der, f.eks. på Filippinene eller i Kina? Vi trenger arbeidsplasser og utvinning og foredling av disse hvis vi skal kunne holde velferdsstaten vedlike. At man i Norge har en forsvarlig gruvedrift og oljeutvinning vil ha mindre negative miljøkonsekvenser enn rovdrift i andre land uten de samme direktivene og ansvarlige tenkningen.

Jeg vet ikke mye om gruvedrift, men jeg vet noe om at hvis vi vil ha en bærekraftig utvikling i samfunnet trenger vi også inntekter utover det å selge postkort som snart er ute uansett, fordi vi bare sender en snap med selfie.

Hvor politisk kan man være?

Jeg har ikke skrevet mye om politikk. Kanskje jeg er feig? Jeg kan skrive om politikk som gjelder funksjonshemmede, men når det gjelder andre saker, har jeg valgt å være tyst. 

Kanskje er det fordi jeg er redd for hva folk tenker, kanskje er det fordi jeg er usikker. Jeg tror jeg har ønsket å være så utydelig på det jeg mener fordi jeg er redd for at de "riktige" personene ikke vil like meg eller ansette meg. Kanskje har jeg følt at jeg ikke har rett til å  mene noe som helst. 

I høst har det skjedd mange ting i livet mitt. Jeg har en kjæreste som liker meg for den jeg er. Ikke bare liker. Han elsker meg nok til å ville gifte seg med meg! Og da tenker jeg at jeg kanskje ikke er så verst? Kanskje jeg til og med har meninger som jeg kan stå for? Kanskje jeg begynner å bli voksen nok,  nå? Meninger har jeg vel alltid hatt, men på barrikadene politisk har jeg ikke vært siden 90-tallet. Hva skjedde? Hvor ble det av det politiske i meg? Motgang, skuffelser og veivalg fjernet politikken fra livet mitt. Nå er den på vei tilbake. Er jeg klar for dette? 

Det gikk faktisk så langt at jeg har meldt meg inn i et parti nå i vinter. Nå skal jeg være litt forsiktig med å flagge hvilket, jeg vil jo ikke framstå som hverken det ene eller det andre, men jeg gjorde altså det. Det var godt å finne et parti som jeg kunne identifisere meg med igjen. Kommer jeg noen gang til å møte opp på et eneste møte? Den gamle Andrea ville nok det. Jeg vet at hvis jeg gjør det, vil jeg nok ende opp i et verv. Og vil jeg egentlig ha makt og posisjoner? Nei. Men jeg ønsker å ha frihet til å tenke og mene. Og en kanal til å uttrykke dette. 

Kanskje kan bloggen her bli et sted hvor jeg kan uttrykke meg mer politisk? Det blir spennende å se om jeg tør. For hvor politisk kan man faktisk være?