Jeg kom over den ved et uhell. En artikkel om Peter Pilgaard som har blitt forfatter. Og i boken sin kaller han oss funksjonshemmede som, nettopp, fraggler.
– "En fragle er en fellesbetegnelse på en funksjonshemmet person, skråstrek en med psykisk og fysisk dysfunksjon. En person som må ha handikapparkering og alt de greiene der", sier Petter Pilgaard til "God kveld Norge".
Hvordan våger han! Tenkte jeg. Latterliggjøre oss som gruppe på den måten! Og ikke nok med det! Sette meg i bås med mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser! Jeg er da ikke som dem! Jeg har jo høgskoleutdanning, jobb, eget hus, egen bil og de fleste andre statussymbol som gjør et menneske verdt noe i dette samfunnet!
Der gjorde jeg det igjen. Jeg ble konfrontert med mine egne fordommer. I kampen for å være noe i dette samfunnet, må man hevde seg på bekostning av andre. Skal det virkelig være sånn?
I en ny rapport fra WHO sies det at 15 % av verdens befolkning har en funksjonsnedsettelse. Dette gjør oss til den største, og kanskje mest diskriminerte minoriteten i verden. Det fullt lov å plassere meg i skistativet på toget. Bare fordi det ikke har tilgjengelige plasser for rullestolbukere. Det er også lov å si at jeg må ta vareheisen for å komme inn på kulturhistorisk museum. Eller nekte meg å benytte toalettet på restauranten jeg har spist en bedre middag på, fordi toalett ble, av plass hensyn, plassert en trapp ned. Det er også helt greit at jeg ikke kommer inn på butikker, kafeer, legesenter, trikker, utesteder, kinoer, kulturhus etc.
Dette er ikke greit! Dette er traskassering av en befolkningsgruppe som uten lov og dom har blitt utestengt fra mange av samfunnets arenaer. Det er tilfeldigheter som har gjort oss til fraggler. Noen av oss har blitt det etter å ha gjort dumme valg i ungdommen. Noen av oss har blitt et utskyldig offer av andres dumme valg. Andre igjen har blitt skadet under svangerskap eller fødsel, mens atter andre har bare hatt uflaks i det genetiske lotteriet. Men uansett grunn. Samfunnet og våre egne kropper skaper begrensninger i livsutfoldelse og samfunnsdeltakelse.
Vi har blitt fraggler. En gruppe man kan spotte og harselere med. En gruppe man kan heve seg over, og si at man er glad man ikke er sånn som oss. Noen går til og med så langt å si at man heller ville ha dødd for å slippe å bli sånn. "Sånn" ? Er ikke vi en del av det naturlige mangfoldet i verden? Skal ikke vi også ha vår naturlige plass i samfunnet? Vi er ikke "sånn". Vi er heller ikke fraggler. Vi er folk som alle andre!
Kvinnene har gjort det. Den afroamerikanske befolkningen i USA har gjort det. Og i Sør-Afrika. De homofile har gjort det. Urbefolkningene i verden og samene i Norge har gjort det. Religiøse minoriteter har gjort det. De har stått sammen og kjempet for sin plass i samfunnet. De har jobbet for å finne sin plass i politikken, i kulturbildet, på TV, i kollektivtrafikken. På alle samfunnets arenaer. De slåss for å bli behandlet som "folk flest". De slåss fortsatt, og de vinner kamper hver dag.
Hvorfor klarer ikke vi det? Fragglefolket. Vi fargerike bygdetullinger som skaper glede for dem som gidder å se oss. Enten vi får almisser eller hånord så er vi etablert som samfunnets pariakaste. Man behøver ikke ansette oss i jobber.Man behøver ikke betale oss full lønn hvis vi er så heldige å få en jobb i verna bedrift. Man behøver ikke se oss på busser eller tog, på konserter eller fine middager. Vi roper ikke ut budskapet vårt fra scener og stormer barrikadene. Vi har ingen geriljagrupper eller maner til væpna revulosjon. Hvorfor finner vi oss i det??? Hvorfor klarer vi ikke å hevde vår rett i samfunnet som andre grupper har gjort før oss?
Fordi vi ikke står samla. Fordi vi som gruppe etterstreber normalitetens tyranni og på veien glemmer solidariteten til de som er "lengre nede". Vi er ikke det granne bedre enn Pilgaard! Vi har like ekle fordommer mot våre medsøstre og brødre. Og da har "normalitetens majoritet" oppnådd det igjen! De har splittet oss. Gjort oss skamfulle over våre avvik. Gjort oss til å lengte etter normalitetens trygghet. De har ufarliggjort oss og marginalisert oss.De har gjort oss til noe diffust og unaturlig. Til fraggler.
Når skal vi tørre å være individer? Individer med ulike variasjoner av kropper, hoder og utseende. Slik som fragglene. Fargerike personligheter som både blir sett og hørt. Bare som indivier kan vi stå samla. Og slåss mot normalitetens tyranni.
Til slutt må jeg takke Pilgaard. Du har gjort meg stolt av å være en fraggle! Og hva er alternativet? Det må være å bli en "doozer". En grå masse som synger "arbeid er en lek" der de går på de normale fortauene, inn i de normale bussene, går på de normale jobbene, henter de normale barna sine i de normale barnehagene og drar hjem til de normale familiene sine i de normale husene sine. Da vil jeg heller være en fraggle!
Utrolig bra skrevet. Tusen takk!
SvarSletthilsen en Fredrikstad-fraggle