Skal Norge bli et postkortland?

Det er lenkeaksjon i Oslo. Byfolket tar til gatene og protesterer mot inngrep i naturen. Fint. For de som har det de trenger av mat i butikken, en godt betalt jobb, kollektivtransport utenfor døra, Tesla som de bruker for å slippe bompenger og parkering når de skal på hytta og marka der de kan komme i kontakt med naturen og seg selv.

Men verden trenger råvarer. Mineraler og metaller er viktig for å lage blant annet de batteriene til el-bilene, kobber til ledninger, olje til å produsere både plastikk og polyester. Mobiltelefonen vi har i lomma er det opp til 40 ulike metaller! De fleste er utvunnet i Kina, men det kan være forekomster også i Norge.

Gruvedrift vil derfor være helt essensielt for at den teknologiske revolusjonen kan fortsette. At det er funnet kobber, platina, palladium gull og sølv bare i Nussir, er utrolig, og kan åpne for nye arbeidsplasser og bedrifter i et område der arbeidsplasser har vært en mangelvare og utflyttinga stor. Men det vil kanskje muligens være negativt for lakseturistene hvis de ikke finner en god løsning for deponering av avfall.

Jeg skjønner at man må verne naturen, men er det bedre å ødelegge naturen et annet sted ved å utvinne mineralene der, f.eks. på Filippinene eller i Kina? Vi trenger arbeidsplasser og utvinning og foredling av disse hvis vi skal kunne holde velferdsstaten vedlike. At man i Norge har en forsvarlig gruvedrift og oljeutvinning vil ha mindre negative miljøkonsekvenser enn rovdrift i andre land uten de samme direktivene og ansvarlige tenkningen.

Jeg vet ikke mye om gruvedrift, men jeg vet noe om at hvis vi vil ha en bærekraftig utvikling i samfunnet trenger vi også inntekter utover det å selge postkort som snart er ute uansett, fordi vi bare sender en snap med selfie.

Hvor politisk kan man være?

Jeg har ikke skrevet mye om politikk. Kanskje jeg er feig? Jeg kan skrive om politikk som gjelder funksjonshemmede, men når det gjelder andre saker, har jeg valgt å være tyst. 

Kanskje er det fordi jeg er redd for hva folk tenker, kanskje er det fordi jeg er usikker. Jeg tror jeg har ønsket å være så utydelig på det jeg mener fordi jeg er redd for at de "riktige" personene ikke vil like meg eller ansette meg. Kanskje har jeg følt at jeg ikke har rett til å  mene noe som helst. 

I høst har det skjedd mange ting i livet mitt. Jeg har en kjæreste som liker meg for den jeg er. Ikke bare liker. Han elsker meg nok til å ville gifte seg med meg! Og da tenker jeg at jeg kanskje ikke er så verst? Kanskje jeg til og med har meninger som jeg kan stå for? Kanskje jeg begynner å bli voksen nok,  nå? Meninger har jeg vel alltid hatt, men på barrikadene politisk har jeg ikke vært siden 90-tallet. Hva skjedde? Hvor ble det av det politiske i meg? Motgang, skuffelser og veivalg fjernet politikken fra livet mitt. Nå er den på vei tilbake. Er jeg klar for dette? 

Det gikk faktisk så langt at jeg har meldt meg inn i et parti nå i vinter. Nå skal jeg være litt forsiktig med å flagge hvilket, jeg vil jo ikke framstå som hverken det ene eller det andre, men jeg gjorde altså det. Det var godt å finne et parti som jeg kunne identifisere meg med igjen. Kommer jeg noen gang til å møte opp på et eneste møte? Den gamle Andrea ville nok det. Jeg vet at hvis jeg gjør det, vil jeg nok ende opp i et verv. Og vil jeg egentlig ha makt og posisjoner? Nei. Men jeg ønsker å ha frihet til å tenke og mene. Og en kanal til å uttrykke dette. 

Kanskje kan bloggen her bli et sted hvor jeg kan uttrykke meg mer politisk? Det blir spennende å se om jeg tør. For hvor politisk kan man faktisk være?