Er det greit?

Diskriminering er ikke greit. Alle nikker og er enige om at en kvalifisert person skal få den jobben han er best kvalifisert til. Alle nikker og er enige om at alle skal kunne få kjøpt denne varen de ønsker i den butikken de nå tilfeldigvis befinner seg i nærheten av. Alle tenker at det er greit å komme, selvfølgelig anstendig kledd til anledningen, til den festen de er invitert til.

Denne høsten har vært spesiell på mange måter. Jeg har følt på suksessen av å kunne realisere meg selv både i jobb og gjennom studier. Jeg har til og med opplevd kjærlighet. Men jeg har også følt på frustrasjonen over at andre ikke unner meg den. Og jeg tror det er fordi jeg sitter i rullestol. Eller at jeg er tjukk. For hvordan kan jeg, som per definisjon burde vært mindre verdt enn dem, kunne få fast jobb og kjæreste?  Hvordan kan jeg, som burde være takknemlig for muligheten for å leve på NAV på minstepensjon resten av livet, ha en økonomisk frihet til å eie et hus og planlegge en  omfattende renovering av samme hus? Hvordan kan jeg ha råd og overskudd til å studere, når jeg heller burde betalt enda mer til kommunen for den hjelpen jeg får, akkurat som 3630 kroner i måneden i egenandel for BPA ikke er nok? 

Jeg har opplevd å ikke bli invitert på fester fordi jeg er en brysom gjest. Jeg kommer jo ikke opp trappene. Jeg har opplevd å bli invitert på to fester jeg ikke kunne delta på, rett og slett fordi  de glemte at jeg satt i rullestol. Jeg vet nesten ikke hva som er verst. Ikke bli invitert og føle meg oversett, eller bli invitert for så å finne ut at det ikke er mulig å komme innafor døra engang. På en litt syk måte, foretrekker jeg faktisk å ikke bli glemt, og at den invitasjonen faktisk fører til at folk blir mer bevisste på hvor de skal arrangere fester neste gang. Ihvertfall kan jeg håpe på det.

I  går var jeg på et arrangement som jeg ble invitert til gjennom jobben. Jeg gledet meg til faglig påfyll, nettverksbygging, gratis mat og drikke og god underholdning. En kveld som skulle inspirere meg som lærer og også gi meg et lite spark bak for å skrive på masteroppgaven min. Jeg kommer inn. Optimistisk. Trapp. Både til høyre og venstre.

"Skal du hit?"
"Ja." Jeg bekreftet med et blygt nikk.
"Øystein!" Panikken etter å ha noen som kunne ta fra henne denne pinlige situasjonen steg.
Han kom. Mumlet noen ord om en rampe han ikke visste hvor var. Famlet febrilsk etter telefonen. Snakket en stund. Lettere rød i ansiktet.
"Det er ikke lett med gamle bygg", sa han etter en stund.
"Nei", svarte jeg. "Det er kanskje best jeg drar hjem?" Jeg prøvde å holde gråten og skuffelsen nede med et smil.
"Neida. Vi skal ta deg inn gjennom ekspedisjonen." Han svarte som om han tilsynelatende hadde alt under kontroll, men jeg kunne se at han ikke helt hadde det.
Vi gikk ut, og han lot meg vente utenfor en låst port.
"Det regner ihvertfall ikke", sa jeg i et forsøk på å være optimistisk. "Og ikke snør det, heller!"
Han sa seg enig i det, men jeg kunne se at han var Birkebeiner typen som bare lengtet etter å komme ut på ski. Det var jo sympatisk.
"Du får sitte her til jeg finner ut hvordan jeg skal få deg inn!"
Så jeg satt der. Lydig. Kunne jo ikke gjøre noe annet.
Han kom med en nøkkel og telefonen i hånda. Låste seg inn i portrommet og fikk opp porten. Jeg rullet inn. Det var mørkt, foruten lyset fra telefonen hans.
"Du er sikker på at denne nøkkelen skal gå til døra?" Stemmen hans var mer stressa nå. Han prøvde seg med nøkler og koder, mens stemmen ble tydelig mer intens.
"Nei. Det er selvfølgelig ikke din feil," sa han til mannen i telefonen. "Det er jo ingen som kunne vite at det kom en rullestol til arrangementet."
"Har jeg blitt til en rullestol, nå?" tenkte jeg stille for meg selv, men visste jo det det fra før. Jeg sluttet jo å være "meg" da rullestolen ble en nødvendighet, om ikke før. Jeg hater ikke rullestolen. Den gir meg frihet og muligheter. Men Gud, som jeg hater kroppen min. Hadde det ikke vært for den genetiske feilkoden som forårsaket sjukdommen, hadde jeg vært den som hadde gått Birken og vært en av de viktige med adgang til alle livets fornøyelser.
"Nei. Det er ikke en vanlig en. Det er en sånn svær elektrisk en", stemmen var irritert og klagende.
"Og HVOR er betjeningen til vareheisen? Og. Hva var koden, nå igjen?" Han fant kontrollen, fikk den ned og så begynte kampen mot varetralla. En slik en med jekk og to tenner som går gjennom pallen. Det gjorde det ikke lettere at han var fortsatt på telefonen.

Jeg kom meg etterhvert inn. Fikk ikke plass ved bordene, men ble plassert slik at jeg var i veien for flest mulig, ved inngangen og ved siden av foredragsholderne,slik at de måtte hoppe over hjulene for å komme fram.

Det var tross alt en fin kveld, men jeg turte ikke spørre om jeg kunne gå på toalettet. Det får være måte på å være til bry.

Er det greit? At et forlagshus, som faktisk lever delvis på offentlige innkjøp og støtte ikke her tilgjengelig for alle? Er det diskriminering? Jeg kom jo tross alt inn. Var det min feil? Skulle jeg ha sagt fra? Jeg kommer nok aldri til å bli vant med å bli diskriminert, men jeg kommer stadig mer til å holde meg hjemme. Ydmykelsen er ikke verdt det.

Om å møte seg selv i tenåringsdøra

Jeg begynner å bli gammel, og med alder kommer utallige invitasjoner til gjensynstreff både fra skoler og ting man har vært med på gjennom årenes løp.

Forrige uke var det jubileum i tensing koret jeg var med i en gang på 80-tallet. Grøss og gru så gammel jeg har blitt. Jeg ble spurt av en kollega jeg møtte på kurs om jeg skulle komme, da vi fant ut at vi hadde dette til felles. Nja. Jeg dro på det. Hva betydde dette koret for meg? Egentlig følte jeg meg keitete og utrolig liten  og oversett i selve koret. I koret var jeg en av 150. En av de som ikke passet inn. En  av de som ikke var kule. En av de som var alt for alvorlig, seriøs og ambisiøs til å være sammen med. Den som aldri fikk seg kjæreste. Men jeg har jo forandret meg, ikke sant? Dessuten likte jeg jo egentlig å synge og det var jo en gang et utrolig viktig sted for meg å være.

Så jeg dro. Med forventning. Det skulle bli godt å "møte meg selv" med den barnetrua jeg hadde den gang da. Møte de personene som var viktige for meg i en periode. Knytte kontakter med de som jeg har en felles bakgrunn med er alltid bra. Det skulle også bli godt å "komme hjem" i det kirkerommet jeg tilbrakte så mange onsdager i. En gang for så alt for lenge siden.

Jeg tenkte tilbake. Hvorfor sluttet jeg? Da jeg var 16 hadde jeg vel egentlig en eksistensiell krise. En krise der jeg måtte finne meg selv som alle tenåringer må. Var trua på en bok skrevet 2000 år siden noe som jeg kunne tru på? Den var jo kvinneundertrykkende og fjern fra vår tid, tenkte jeg. Da. Jeg meldte meg ut av statskirka og jeg kunne ikke være med i tensing lenger. Det hadde jeg rett og slett ikke samvittighet til. Dette har hele tiden vært grunnen som jeg fortalte meg selv.

Det jeg ikke husket var følelsen av å være oversett. Av å aldri være en av de kule. Av å ikke ha noen verdi som Andrea. Og den kom tilbake! Den følelsen var det som møtte meg på jubileet. Jeg er fortsatt ikke kul. Og de jeg trodde var mine venner, husket meg ikke. Noen prøvde til og med å aktivt unngå meg. Eller var det jeg som unngikk dem? Og ikke nok med det. Hele helgen hørte jeg det samme mantraet. Tensing gjorde at jeg ble sett. Tensing inkluderte meg og så meg som den jeg var.

På søndag i kirken var det det samme. Jeg satt der alene på bakerste benk. Noen kjente meg igjen og sendte meg et smil mens de gikk for å hente en stol for å sette seg et annet sted. Gudstjenesten handlet om å ta vare på de som var mindre heldige enn oss selv. Jeg følte meg vel mer som en av de som var "mindre heldige", der jeg satt alene i rullestol og full av opplevelser og traumer i bagasjen. Nattverden kom. Jeg gikk. Det skal jo handle om å være i et fellesskap, ikke sant? Følte meg klossete og dum. Skjønte jo ikke det at her skulle man dyppe oblatet. Slik hadde jeg ikke gjort det på 25 år. Satte meg i en krok bakerst etterpå. Bedre å komme seg ut av synet. Så kom kirkekaffen. Hurra! Kaffe og kake! Sitte rundt bordet og snakke om morsomme minner og le sammen. Nabojenta var der. Hun jeg lekte med og gikk i minitensing med. Så hun meg ikke? Han jeg spilte i band med, så ikke han meg heller? Jeg gikk og snakket med han. Joda. Han kjente meg igjen. Det var faktisk koselig. Men han hadde jo noen andre å snakke med. Stod litt i yttergangen. Forsøkte å få blikkontakt. Smilte. Fikk ikke kontakt. Ingen kom bort. Vel. Jeg fikk kake, da. Den var god den. Men det hele ble en ganske så trist affære.

Hvorfor utsetter jeg meg selv for slike opplevelser? Hvorfor kunne jeg ikke fortsette  å leve livet mitt slik som det er nå? Det er jo tross alt mye bedre enn den gang da! Hva er det med oss mennesker som gjør at vi ønsker oss tilbake, selv om det egentlig er det siste vi vil?

Jeg møtte meg selv i tenåringsdøra denne helga. Neste helg er det et nytt gjensynstreff med kullet fra ungdomsskolen. Jeg drar ikke. Jeg har opplevd nok tenåringsnederlag for en stund. Jeg håper de får en knall fest. Antakeligvis bedre enn hvis jeg hadde vært med. Kanskje jeg kommer neste gang, når jeg har glemt hvordan det var å være tenåring. Da kan jeg igjen møte meg selv i tenåringsdøra og prise meg lykkelig over å være akkurat der jeg er nå.