Jeg er en fraggle og jeg er stolt av det!

Jeg kom over den ved et uhell. En artikkel om Peter Pilgaard som har blitt forfatter. Og i boken sin kaller han oss funksjonshemmede som, nettopp, fraggler.

– "En fragle er en fellesbetegnelse på en funksjonshemmet person, skråstrek en med psykisk og fysisk dysfunksjon. En person som må ha handikapparkering og alt de greiene der", sier Petter Pilgaard til "God kveld Norge".

Hvordan våger han! Tenkte jeg. Latterliggjøre oss som gruppe på den måten! Og ikke nok med det! Sette meg i bås med mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser! Jeg er da ikke som dem! Jeg har jo høgskoleutdanning, jobb, eget hus, egen bil og de fleste andre statussymbol som gjør et menneske verdt noe i dette samfunnet!

Der gjorde jeg det igjen. Jeg ble konfrontert med mine egne fordommer. I kampen for å være noe i dette samfunnet, må man hevde seg på bekostning av andre. Skal det virkelig være sånn?

I en ny rapport fra WHO sies det at 15 % av verdens befolkning har en funksjonsnedsettelse. Dette gjør oss til den største, og kanskje mest diskriminerte minoriteten i verden. Det fullt lov å plassere meg i skistativet på toget. Bare fordi det ikke har tilgjengelige plasser for rullestolbukere. Det er også lov å si at jeg må ta vareheisen for å komme inn på kulturhistorisk museum. Eller nekte meg å benytte toalettet på restauranten jeg har spist en bedre middag på, fordi toalett ble, av plass hensyn, plassert en trapp ned. Det er også helt greit at jeg ikke kommer inn på butikker, kafeer, legesenter, trikker, utesteder, kinoer, kulturhus etc.

Dette er ikke greit! Dette er traskassering av en befolkningsgruppe som uten lov og dom har blitt utestengt fra mange av samfunnets arenaer. Det er tilfeldigheter som har gjort oss til fraggler. Noen av oss har blitt det etter å ha gjort dumme valg i ungdommen. Noen av oss har blitt et utskyldig offer av andres dumme valg. Andre igjen har blitt skadet under svangerskap eller fødsel, mens atter andre har bare hatt uflaks i det genetiske lotteriet. Men uansett grunn. Samfunnet og våre egne kropper skaper begrensninger i livsutfoldelse og samfunnsdeltakelse.

Vi har blitt fraggler. En gruppe man kan spotte og harselere med. En gruppe man kan heve seg over, og si at man er glad man ikke er sånn som oss. Noen går til og med så langt å si at man heller ville ha dødd for å slippe å bli sånn. "Sånn" ? Er ikke vi en del av det naturlige mangfoldet i verden? Skal ikke vi også ha vår naturlige plass i samfunnet? Vi er ikke "sånn". Vi er heller ikke fraggler. Vi er folk som alle andre!

Kvinnene har gjort det. Den afroamerikanske befolkningen i USA har gjort det. Og i Sør-Afrika. De homofile har gjort det. Urbefolkningene i verden og samene i Norge har gjort det. Religiøse minoriteter har gjort det. De har stått sammen og kjempet for sin plass i samfunnet. De har jobbet for å finne sin plass i politikken, i kulturbildet, på TV, i kollektivtrafikken. På alle samfunnets arenaer. De slåss for å bli behandlet som "folk flest". De slåss fortsatt, og de vinner kamper hver dag.

Hvorfor klarer ikke vi det? Fragglefolket. Vi fargerike bygdetullinger som skaper glede for dem som gidder å se oss. Enten vi får almisser eller hånord så er vi etablert som samfunnets pariakaste. Man behøver ikke ansette oss i jobber.Man behøver ikke betale oss full lønn hvis vi er så heldige å få en jobb i verna bedrift. Man behøver ikke se oss på busser eller tog, på konserter eller fine middager. Vi roper ikke ut budskapet vårt fra scener og stormer barrikadene. Vi har ingen geriljagrupper eller maner til væpna revulosjon. Hvorfor finner vi oss i det??? Hvorfor klarer vi ikke å hevde vår rett i samfunnet som andre grupper har gjort før oss?

Fordi vi ikke står samla. Fordi vi som gruppe etterstreber normalitetens tyranni og på veien glemmer solidariteten til de som er "lengre nede". Vi er ikke det granne bedre enn Pilgaard! Vi har like ekle fordommer mot våre medsøstre og brødre. Og da har "normalitetens majoritet" oppnådd det igjen! De har splittet oss. Gjort oss skamfulle over våre avvik. Gjort oss til å lengte etter normalitetens trygghet. De har ufarliggjort oss og marginalisert oss.De har gjort oss til noe diffust og unaturlig. Til fraggler.

Når skal vi tørre å være individer? Individer med ulike variasjoner av kropper, hoder og utseende. Slik som fragglene. Fargerike personligheter som både blir sett og hørt. Bare som indivier kan vi stå samla. Og slåss mot normalitetens tyranni.

Til slutt må jeg takke Pilgaard. Du har gjort meg stolt av å være en fraggle! Og hva er alternativet? Det må være å bli en "doozer". En grå masse som synger "arbeid er en lek" der de går på de normale fortauene, inn i de normale bussene, går på de normale jobbene, henter de normale barna sine i de normale barnehagene og drar hjem til de normale familiene sine i de normale husene sine. Da vil jeg heller være en fraggle!

Kafka-prosess eller bare vrangskap?

Siden i mars har jeg jobbet metodisk for å fornye førekortet mitt. Av en eller annen grunn tviler staten på at jeg selv kan si ifra at jeg ikke kan kjøre bil, så jeg må fonye det hvert tredje år. Greit nok. Jeg følger spillereglene. Så i mars ringer jeg Vegvesenet på Gjøvik, og innformerer om at førekortet mitt går ut i mai. Legger fram saken, forteller hva jeg ble informert om for tre år siden, og ber om å få vite hva jeg skal gjøre. Nei-det kunne de ikke svare på! De måtte prøve å sette meg over til Risløkka. På andre forsøket klarte de det Jeg legger frem saken min på nytt, og her var det en som virket som han visste hva han snakket om. Han beroliget meg og sa at dette var ingen hast. Bare å komme innom med en standard legeattest. Gjerne samme uka som førekortet går ut. For dette skulle være helt uproblematisk.

Kunne det virkelig være så lett? Jeg bestilte legetime i god tid og ba om en standard legeattest. Ikke noe problem. Denne ble fyllt ut og jeg dro de 5 milene til Gjøvik for å levere attesten og var riktig fornøyd med meg selv. Godt å få det overstått. Hmm. Nei-noe førekort kunne jeg ikke få. Legen hadde ikke krysset av på delen under førekort klasse C og D (noe som jeg ikke har). Dette mente de var nødvendig. Og dessuten kunne de ikke se at vedtaket fra fylkeslegen fra for 3 år siden lå inne i systemet. Hverken på Gjøvik eller Risløkka. Jeg måtte ringe til fylkeslegen og be de fakse det over og få nye kryss, stempel og underskrift på legeattesten. Ja-det kunne la seg gjøre, tenkte jeg. Fikk nye kryss og fikk fakset over vedtaket. Dro på nytt til Gjøvik. Var nå helt sikker på at jeg kunne få førekortet. Men nei. De kunne ikke se å ha mottatt noen faks. Nye telefoner til Risløkka og til fylkeslegen. Satt tålmodig på plassen min og ventet. Jeg måtte jo få førekortet mitt.

Så kom dommen. Nei! De hadde faktisk funnet vedtaket mitt på Risløkka denne gangen. Og ut fra dette tolket de at jeg måtte ha en ny legeattest og et nytt vedtak fra fylkeslegen. Ja men- førekortet går ut 8.5-hva gjør jeg da på mandag, når jeg ikke kan kjøre mer? Det var ikke Vegvesenets problem, men mitt! Jeg plikter å framskaffe nødvendig dokumentasjon i tide. Men kunne jeg ikke få en midlertidig kjøretillatelse? Nei-det kunne de ikke gi av helsemessige årsaker! Det tar 2-3 uker å få saken behandlet hos fylkeslegen, fikk jeg vite.

Men jeg måtte til legen igjen. Og for å komme meg til legen måtte jeg for det første ha tid, så legetime og for det tredje ha bil med sjåfør. Det klarte jeg å organisere i løpet et par uker. Sendte legeattester og gammelt fylkeslegevedtak til fylkeslegen  og ventet. Snart kunne jeg kjøre bil igjen!
Tirsdag denne uka begynte tålmodigheten min ta slutt. Jeg ringte til fylkeslegen, for å vite hvor lang saksbehandligstid det var igjen. En 4-5 uker måtte jeg nok regne med. Men jeg må jo komme meg på jobb! Jeg er avhengig av bilen! Den er et hjelpemiddel! Stemmen begynte å bli mer og mer anstrengt, og tilslutt ble jeg faktisk satt over til saksbehandler. Hun bekreftet den lange saksbehandlingstiden, men skulle sette meg på en prioritert liste! Hurra! Jeg får lappen tilbake innen en uke! Trodde jeg. Hun leste gjennom papirene og konstaterte at jeg hadde muskeldystrofobi. Jeg rettet henne vennlig, og sa at jeg ikke har noen fobi, men en dystrofi. Vet ikke helt om hun skjønte forskjellen.

Så kom svaret. Fylkeslegen ber nå om en ny legeattest som bedre beskriver førligheten enn de to jeg allerede har sendt. I tillegg må jeg ha en spesialisterklæring. SPESIALSITERKLÆRING!!!! Det måtte jeg jo ikke for tre år siden! Og for å få time hos spesialist må jeg vente flere måneder! Dette betyr at jeg ikke kan kjøre min spesialbil de neste 4 månedene-minst. Heldigvis kan jeg ta toget. Bare jeg ikke får problemer med rullestolen min igjen. I går hadde jeg kortslutning og den var død og oppførte seg veldig mistenkelig, som en rullestol ofte gjør etter 3-4 års daglig aktivt bruk. Men det er en annen historie.

Heldigvis skjer dette på sommeren. Nå kan jeg jo faktisk komme på butikken uten bil. Bare det kunne slutte å regne.......