Vi står foran et kommunevalg. På en måte det vanskeligste valget, fordi det omhandler saker som ligger nærme en selv og den hverdagen du lever i. Synes det er greiere med Stortingsvalg. Der ligger de store linjene og den ideologiske forankringen tydeligere. Men nå er det altså kommunevalg, og jeg skal velge utfra det som er viktig for meg.
Hva ønsker jeg av kommunen min? At jeg fortsatt kan bo hjemme med sønnen og hunden min og være i jobb. Men i denne valgkampen er det viktigere å bygge institusjoner enn å rive dem. Alle vil garantere sykehjemsplasser. For hvem? Og vil dagens "vi må bygge flere institusjonsplasser-politikere" ta til takke å tisse og bæsje på kommando, legge seg til tider som passer inn i de kommuneansatte turnus eller å stå opp til den tiden som de ansatte har tid til å få deg opp, få økonomien spist opp av høye egenandeler og delta på aktiviteter som man ikke tar initiativ til selv? Tror ikke det. Dagens politikere dyrker seg selv og egen fritid. Man vil spise tapas og drikke vin på en torsdag bare fordi man kan. Man vil bestemme selv hvor man vil dra på ferie-ikke puttes i en buss og dra til Svinesund og "vi har det så koselig, har vi ikke?". Man vil bestemme om man vil sløve foran TV-en eller lese en god bok eller surfe på internett-ikke delta på nok en intetsigende institusjonsbingo. Bygger vi institusjoner som vil stå tomme når 68-generasjonen bli gamle? Jeg vil ihvertfall ikke plasseres sammen med mennesker som kommunen har bestemt at jeg passer sammen med i et system som kommnen har bestemt passer for meg. Jeg vil leve mitt liv, være aktiv i samfunnet og i arbeidslivet så lenge jeg overhode kan. Og da passer ikke et institusjonsliv for meg eller andre som fortsatt har et liv å leve-enten de har en kognitiv funksjonsnedsettelse, en eller annen fysisk "skade eller lyte" eller om man lever til man er godt over 90. BPA kan være løsningen for mange. Men det kan vel knapt nok sies å være en fanesak for noen politiske partier. Ihvertfall ikke i possisjon. Nei. Overivrige institusjonsbyggere får ikke min stemme.
Det utelukker nesten alle partier, det. Hvem skal jeg da velge? En annen viktig sak for meg er å komme inn der jeg vil når jeg vil. Jeg vil kunne delta på kommunens alle arrangementer på lik linje med alle andre. Som på 17. mai. Hadde ikke lest programmet så nøye, men hadde fått med meg at vi skulle møte opp ved skolen. Men nei. Først gudstjeneste. Ingen ting feil med en gudstjeneste, det er ikke det. Men når jeg ikke uten videre kommer inn, så er det verre. Jeg bestemte meg derfor å stå utenfor å vente. Fikk jeg lov til det? Nei. Da kom det den ene mannen etter den andre og skulle bære meg, dytte meg eller få meg opp med rullestolen på skinner. Jeg vil slettes ikke hverken bæres, dyttes eller risikere min og andres helse med å komme meg opp de hersens skinnene! De er livsfarlige, spesielt med glatte hjul! (Og det regnet jo også på 17. mai-slik som det har gjort hele sommeren!) Men hva gjør man da? Med 4-5 overivrige menn som skal inkludere meg i fellesskapet. Blir jeg egentlig inkludert eller blir jeg stigmatisert? Min ulikhet blir tydeliggjort gjennom særbehandling. Jeg blir et veldedighetsprosjekt der hovedmålet ikke egentlig er å få meg inn, men der mennesker kan demonstrere sin godhet. Skriver noen av lokallagene noe om dette i sine programmer? Ikke det jeg har sett.
Eller da jeg skulle delta på årsmøte i orkesteret der sønnen min spiller. Da kom jeg ikke inn døra! Hvorfor må det være trappetrinn inn til musikk- og kulturskolen? Jeg kan riktignok komme meg inn bakveien hvis noen lukker opp døra når det er konserter, men det er altså bare hvis noen husker å si ifra at det er noen på den den andre siden av bygningen som kanskje vil inn. Men det gjaldt da ikke møtelokalet der årsmøtet ble avholdt. Jeg var da ekskludert fra å delta i demokratiske prosesser. Sier politikerne noe om dette? Eller hva med svømmebassenget som er driftet med kommunale midler som jeg ikke kan benytte? Eller kinoen der jeg ikke kommer inn, konserter på utilgjengelige steder eller museumet der jeg ikke kan kjøpe billett engang fordi utsalget ligger gjemt bak en trapp? Alt sponset av offentlige midler. Også mine skattepenger.
Det snakkes mye om at vi skal ha et representativt demokrati. Listene skal gjenspeile befolkningen. Det skal være kvinner og innvandrere, ulike religioner og aldre. Men snakker noen om kvotering av funksjonshemmede i offentlige styrer, partienes lister eller i styrende organer? Når var det sist vi så en funksjonshemmed statsråd? Guro Fjellanger gjorde en glimrende jobb som miljøvernminister. Ikke tiltross for eller på grunn av sin funksjonsnedsettelse, men fordi hun var den hun var. Men hun var unntaket. Ingen andre ministre med funksjonsnedsettelser, så vidt jeg vet, har sittet i regjeringen siden krigen. Nei-vi skal være reprensentert i brukerutvalg, vi. Vi skal kunne utføre brukermedvirkning. Javel. Er dette demokrati? Blir brukerne egentlig hørt-eller blir de ignorert? De har ingen makt, men sitter i en gisselpossisjon og gir besluttende myndigheter en unnskyldning til å gjøre akkurat som de har gjort hele tiden-ignorere oss.
Så nå gir jeg politikerne en utfordring. Jeg vil ikke velge noen av dere. Jeg vil at dere skal velge meg. Ta meg på alvor. Inkludere meg i samfunnet dere har skapt og skaper. Gi meg friheten til å delta på alle samfunnets arenaer. Er det noen som tør velge meg?
