FrP med et nytt islamofobisk utspill

I dag kunne vi lese i Aftenposten at FrP åpner å ta fra innvandrere bostøtte hvis de av religiøse årsaker nekter å ta opp boliglån for å skaffe seg egen bolig. (Aftenposten)

Det at kommunale boliger og leide boliger er en fattigdomsfelle er hevet over en hver tvil. Og det er bra å løfte flere ut av denne fella. Spesielt mange med funksjonsnedettelse og flyktninger blir plassert i kommunal (evt. tilrettelagt) bolig, og kommer i en situasjon der de ikke har mulighet til å spare seg opp egenkapital. Systemet med bostøtte og økonomisk stønad fra NAV motarbeider at man skal spare, og da blir man, enten man i utgangspunktet vil det eller ikke, fanget i et system som skaper avhengighet. Og er man først innafor, er det fryktelig vanskelig å komme ut. Fordi det plutselig da blir snakk om det virkelig lønner seg å jobbe, når man må betale alle regninger selv. Når man skal leve på nesten det samme og i tillegg spare seg opp en buffer til uforutsette utgifter i tillegg, skjønner jeg at det tryggeste er å bli værende i systemet som utgjør en permanent trygghet.

Men man får ikke boliglån hvis man går på økonomisk stønad. Man får heller ikke lån hvis man har deltidsstillinger og midlertidige kontrakter. Man blir, når det gjelder bolig, værende i en leid bolig, med de ulemper og avhengighetsdannende stønader som man er i.

Så hvorfor i det hele tatt blande inn at noen muslimer vegrer seg å ta opp boliglån på grunn av religiøse årsaker? Det er vel ikke det som er hovedgrunnen til at de fleste (90%) med somalisk bakgrunn bor i leid bolig? Og om det så er, så må vi da kunne akseptere dette. Jeg vil påstå det ikke er religionen som er problemet, men systemet som skaper avhengighet. 

Det første  man bør gjøre med systemet er at det bør oppfordres til å spare. Hvis du ikke sparer, brukes penger opp på unødvendig forbruk, sendes til hjemlandet eller gjemmes som kontanter hjemme. Selv med en sosialstønad, bør det oppfordres til å legge seg opp en buffer, og at det ikke alltid er løsningen å gå til sosialen med regninger på strøm, telefon, barnehage, briller, lege, tannlege.... listen er lang, og jeg har selv vært med brukere som kommer på NAV med nevnte kvitteringer. Hvis det virkelig er sånn, hvorfor skal man da spare på strøm eller leve nøysomt? (Om jeg selv ville nedverdiget meg selv med å gå på NAV med nevnte kvitteringer, er en helt annen sak.) Det blir fort en hovedsyssel å ta vare på kvitteringer og regninger for de som er innafor systemet. Avhengigheten og arbeidsvegring vil som en naturlig konsekvens øke.

Når man bor i kommunal bolig, burde man heller kunne kalle leiekontrakten en leasingavtale. Da vet beboeren at når man har bodd der i f.eks. 8 år, er boligen deres. Med dette oppfordres man til å ta vare på boligen og å selv investere i vedlikehold og utbedringer i stedet for å vente på at kommunen skal gjøre alt. Dette vil føre til en ansvarliggjøring uten at det går på kompromiss med hverken religion eller stolthet.

Løsningen blir derfor et system som ikke legger skyld på de som er avhengige av hjelp eller straffer de som har oppsparte midler, men som premierer mer sparing, nøkternt forbruk og ser på husleie som nedbetaling av egen bolig.

FrP. Dere sitter med finansministeren. Dere sitter i regjeringen. Slutt å legge skylda på alle som ikke er som dere selv, og gjør noe med systemet i stedet. Lag et system som belønner ansvarlighet og nøysomhet. Bare slik får dere løftet opp mennesker som har blitt fanger i et system som dere selv er med på å opprettholde.

Skal Norge bli et postkortland?

Det er lenkeaksjon i Oslo. Byfolket tar til gatene og protesterer mot inngrep i naturen. Fint. For de som har det de trenger av mat i butikken, en godt betalt jobb, kollektivtransport utenfor døra, Tesla som de bruker for å slippe bompenger og parkering når de skal på hytta og marka der de kan komme i kontakt med naturen og seg selv.

Men verden trenger råvarer. Mineraler og metaller er viktig for å lage blant annet de batteriene til el-bilene, kobber til ledninger, olje til å produsere både plastikk og polyester. Mobiltelefonen vi har i lomma er det opp til 40 ulike metaller! De fleste er utvunnet i Kina, men det kan være forekomster også i Norge.

Gruvedrift vil derfor være helt essensielt for at den teknologiske revolusjonen kan fortsette. At det er funnet kobber, platina, palladium gull og sølv bare i Nussir, er utrolig, og kan åpne for nye arbeidsplasser og bedrifter i et område der arbeidsplasser har vært en mangelvare og utflyttinga stor. Men det vil kanskje muligens være negativt for lakseturistene hvis de ikke finner en god løsning for deponering av avfall.

Jeg skjønner at man må verne naturen, men er det bedre å ødelegge naturen et annet sted ved å utvinne mineralene der, f.eks. på Filippinene eller i Kina? Vi trenger arbeidsplasser og utvinning og foredling av disse hvis vi skal kunne holde velferdsstaten vedlike. At man i Norge har en forsvarlig gruvedrift og oljeutvinning vil ha mindre negative miljøkonsekvenser enn rovdrift i andre land uten de samme direktivene og ansvarlige tenkningen.

Jeg vet ikke mye om gruvedrift, men jeg vet noe om at hvis vi vil ha en bærekraftig utvikling i samfunnet trenger vi også inntekter utover det å selge postkort som snart er ute uansett, fordi vi bare sender en snap med selfie.

Hvor politisk kan man være?

Jeg har ikke skrevet mye om politikk. Kanskje jeg er feig? Jeg kan skrive om politikk som gjelder funksjonshemmede, men når det gjelder andre saker, har jeg valgt å være tyst. 

Kanskje er det fordi jeg er redd for hva folk tenker, kanskje er det fordi jeg er usikker. Jeg tror jeg har ønsket å være så utydelig på det jeg mener fordi jeg er redd for at de "riktige" personene ikke vil like meg eller ansette meg. Kanskje har jeg følt at jeg ikke har rett til å  mene noe som helst. 

I høst har det skjedd mange ting i livet mitt. Jeg har en kjæreste som liker meg for den jeg er. Ikke bare liker. Han elsker meg nok til å ville gifte seg med meg! Og da tenker jeg at jeg kanskje ikke er så verst? Kanskje jeg til og med har meninger som jeg kan stå for? Kanskje jeg begynner å bli voksen nok,  nå? Meninger har jeg vel alltid hatt, men på barrikadene politisk har jeg ikke vært siden 90-tallet. Hva skjedde? Hvor ble det av det politiske i meg? Motgang, skuffelser og veivalg fjernet politikken fra livet mitt. Nå er den på vei tilbake. Er jeg klar for dette? 

Det gikk faktisk så langt at jeg har meldt meg inn i et parti nå i vinter. Nå skal jeg være litt forsiktig med å flagge hvilket, jeg vil jo ikke framstå som hverken det ene eller det andre, men jeg gjorde altså det. Det var godt å finne et parti som jeg kunne identifisere meg med igjen. Kommer jeg noen gang til å møte opp på et eneste møte? Den gamle Andrea ville nok det. Jeg vet at hvis jeg gjør det, vil jeg nok ende opp i et verv. Og vil jeg egentlig ha makt og posisjoner? Nei. Men jeg ønsker å ha frihet til å tenke og mene. Og en kanal til å uttrykke dette. 

Kanskje kan bloggen her bli et sted hvor jeg kan uttrykke meg mer politisk? Det blir spennende å se om jeg tør. For hvor politisk kan man faktisk være? 

Er det greit?

Diskriminering er ikke greit. Alle nikker og er enige om at en kvalifisert person skal få den jobben han er best kvalifisert til. Alle nikker og er enige om at alle skal kunne få kjøpt denne varen de ønsker i den butikken de nå tilfeldigvis befinner seg i nærheten av. Alle tenker at det er greit å komme, selvfølgelig anstendig kledd til anledningen, til den festen de er invitert til.

Denne høsten har vært spesiell på mange måter. Jeg har følt på suksessen av å kunne realisere meg selv både i jobb og gjennom studier. Jeg har til og med opplevd kjærlighet. Men jeg har også følt på frustrasjonen over at andre ikke unner meg den. Og jeg tror det er fordi jeg sitter i rullestol. Eller at jeg er tjukk. For hvordan kan jeg, som per definisjon burde vært mindre verdt enn dem, kunne få fast jobb og kjæreste?  Hvordan kan jeg, som burde være takknemlig for muligheten for å leve på NAV på minstepensjon resten av livet, ha en økonomisk frihet til å eie et hus og planlegge en  omfattende renovering av samme hus? Hvordan kan jeg ha råd og overskudd til å studere, når jeg heller burde betalt enda mer til kommunen for den hjelpen jeg får, akkurat som 3630 kroner i måneden i egenandel for BPA ikke er nok? 

Jeg har opplevd å ikke bli invitert på fester fordi jeg er en brysom gjest. Jeg kommer jo ikke opp trappene. Jeg har opplevd å bli invitert på to fester jeg ikke kunne delta på, rett og slett fordi  de glemte at jeg satt i rullestol. Jeg vet nesten ikke hva som er verst. Ikke bli invitert og føle meg oversett, eller bli invitert for så å finne ut at det ikke er mulig å komme innafor døra engang. På en litt syk måte, foretrekker jeg faktisk å ikke bli glemt, og at den invitasjonen faktisk fører til at folk blir mer bevisste på hvor de skal arrangere fester neste gang. Ihvertfall kan jeg håpe på det.

I  går var jeg på et arrangement som jeg ble invitert til gjennom jobben. Jeg gledet meg til faglig påfyll, nettverksbygging, gratis mat og drikke og god underholdning. En kveld som skulle inspirere meg som lærer og også gi meg et lite spark bak for å skrive på masteroppgaven min. Jeg kommer inn. Optimistisk. Trapp. Både til høyre og venstre.

"Skal du hit?"
"Ja." Jeg bekreftet med et blygt nikk.
"Øystein!" Panikken etter å ha noen som kunne ta fra henne denne pinlige situasjonen steg.
Han kom. Mumlet noen ord om en rampe han ikke visste hvor var. Famlet febrilsk etter telefonen. Snakket en stund. Lettere rød i ansiktet.
"Det er ikke lett med gamle bygg", sa han etter en stund.
"Nei", svarte jeg. "Det er kanskje best jeg drar hjem?" Jeg prøvde å holde gråten og skuffelsen nede med et smil.
"Neida. Vi skal ta deg inn gjennom ekspedisjonen." Han svarte som om han tilsynelatende hadde alt under kontroll, men jeg kunne se at han ikke helt hadde det.
Vi gikk ut, og han lot meg vente utenfor en låst port.
"Det regner ihvertfall ikke", sa jeg i et forsøk på å være optimistisk. "Og ikke snør det, heller!"
Han sa seg enig i det, men jeg kunne se at han var Birkebeiner typen som bare lengtet etter å komme ut på ski. Det var jo sympatisk.
"Du får sitte her til jeg finner ut hvordan jeg skal få deg inn!"
Så jeg satt der. Lydig. Kunne jo ikke gjøre noe annet.
Han kom med en nøkkel og telefonen i hånda. Låste seg inn i portrommet og fikk opp porten. Jeg rullet inn. Det var mørkt, foruten lyset fra telefonen hans.
"Du er sikker på at denne nøkkelen skal gå til døra?" Stemmen hans var mer stressa nå. Han prøvde seg med nøkler og koder, mens stemmen ble tydelig mer intens.
"Nei. Det er selvfølgelig ikke din feil," sa han til mannen i telefonen. "Det er jo ingen som kunne vite at det kom en rullestol til arrangementet."
"Har jeg blitt til en rullestol, nå?" tenkte jeg stille for meg selv, men visste jo det det fra før. Jeg sluttet jo å være "meg" da rullestolen ble en nødvendighet, om ikke før. Jeg hater ikke rullestolen. Den gir meg frihet og muligheter. Men Gud, som jeg hater kroppen min. Hadde det ikke vært for den genetiske feilkoden som forårsaket sjukdommen, hadde jeg vært den som hadde gått Birken og vært en av de viktige med adgang til alle livets fornøyelser.
"Nei. Det er ikke en vanlig en. Det er en sånn svær elektrisk en", stemmen var irritert og klagende.
"Og HVOR er betjeningen til vareheisen? Og. Hva var koden, nå igjen?" Han fant kontrollen, fikk den ned og så begynte kampen mot varetralla. En slik en med jekk og to tenner som går gjennom pallen. Det gjorde det ikke lettere at han var fortsatt på telefonen.

Jeg kom meg etterhvert inn. Fikk ikke plass ved bordene, men ble plassert slik at jeg var i veien for flest mulig, ved inngangen og ved siden av foredragsholderne,slik at de måtte hoppe over hjulene for å komme fram.

Det var tross alt en fin kveld, men jeg turte ikke spørre om jeg kunne gå på toalettet. Det får være måte på å være til bry.

Er det greit? At et forlagshus, som faktisk lever delvis på offentlige innkjøp og støtte ikke her tilgjengelig for alle? Er det diskriminering? Jeg kom jo tross alt inn. Var det min feil? Skulle jeg ha sagt fra? Jeg kommer nok aldri til å bli vant med å bli diskriminert, men jeg kommer stadig mer til å holde meg hjemme. Ydmykelsen er ikke verdt det.

Om å møte seg selv i tenåringsdøra

Jeg begynner å bli gammel, og med alder kommer utallige invitasjoner til gjensynstreff både fra skoler og ting man har vært med på gjennom årenes løp.

Forrige uke var det jubileum i tensing koret jeg var med i en gang på 80-tallet. Grøss og gru så gammel jeg har blitt. Jeg ble spurt av en kollega jeg møtte på kurs om jeg skulle komme, da vi fant ut at vi hadde dette til felles. Nja. Jeg dro på det. Hva betydde dette koret for meg? Egentlig følte jeg meg keitete og utrolig liten  og oversett i selve koret. I koret var jeg en av 150. En av de som ikke passet inn. En  av de som ikke var kule. En av de som var alt for alvorlig, seriøs og ambisiøs til å være sammen med. Den som aldri fikk seg kjæreste. Men jeg har jo forandret meg, ikke sant? Dessuten likte jeg jo egentlig å synge og det var jo en gang et utrolig viktig sted for meg å være.

Så jeg dro. Med forventning. Det skulle bli godt å "møte meg selv" med den barnetrua jeg hadde den gang da. Møte de personene som var viktige for meg i en periode. Knytte kontakter med de som jeg har en felles bakgrunn med er alltid bra. Det skulle også bli godt å "komme hjem" i det kirkerommet jeg tilbrakte så mange onsdager i. En gang for så alt for lenge siden.

Jeg tenkte tilbake. Hvorfor sluttet jeg? Da jeg var 16 hadde jeg vel egentlig en eksistensiell krise. En krise der jeg måtte finne meg selv som alle tenåringer må. Var trua på en bok skrevet 2000 år siden noe som jeg kunne tru på? Den var jo kvinneundertrykkende og fjern fra vår tid, tenkte jeg. Da. Jeg meldte meg ut av statskirka og jeg kunne ikke være med i tensing lenger. Det hadde jeg rett og slett ikke samvittighet til. Dette har hele tiden vært grunnen som jeg fortalte meg selv.

Det jeg ikke husket var følelsen av å være oversett. Av å aldri være en av de kule. Av å ikke ha noen verdi som Andrea. Og den kom tilbake! Den følelsen var det som møtte meg på jubileet. Jeg er fortsatt ikke kul. Og de jeg trodde var mine venner, husket meg ikke. Noen prøvde til og med å aktivt unngå meg. Eller var det jeg som unngikk dem? Og ikke nok med det. Hele helgen hørte jeg det samme mantraet. Tensing gjorde at jeg ble sett. Tensing inkluderte meg og så meg som den jeg var.

På søndag i kirken var det det samme. Jeg satt der alene på bakerste benk. Noen kjente meg igjen og sendte meg et smil mens de gikk for å hente en stol for å sette seg et annet sted. Gudstjenesten handlet om å ta vare på de som var mindre heldige enn oss selv. Jeg følte meg vel mer som en av de som var "mindre heldige", der jeg satt alene i rullestol og full av opplevelser og traumer i bagasjen. Nattverden kom. Jeg gikk. Det skal jo handle om å være i et fellesskap, ikke sant? Følte meg klossete og dum. Skjønte jo ikke det at her skulle man dyppe oblatet. Slik hadde jeg ikke gjort det på 25 år. Satte meg i en krok bakerst etterpå. Bedre å komme seg ut av synet. Så kom kirkekaffen. Hurra! Kaffe og kake! Sitte rundt bordet og snakke om morsomme minner og le sammen. Nabojenta var der. Hun jeg lekte med og gikk i minitensing med. Så hun meg ikke? Han jeg spilte i band med, så ikke han meg heller? Jeg gikk og snakket med han. Joda. Han kjente meg igjen. Det var faktisk koselig. Men han hadde jo noen andre å snakke med. Stod litt i yttergangen. Forsøkte å få blikkontakt. Smilte. Fikk ikke kontakt. Ingen kom bort. Vel. Jeg fikk kake, da. Den var god den. Men det hele ble en ganske så trist affære.

Hvorfor utsetter jeg meg selv for slike opplevelser? Hvorfor kunne jeg ikke fortsette  å leve livet mitt slik som det er nå? Det er jo tross alt mye bedre enn den gang da! Hva er det med oss mennesker som gjør at vi ønsker oss tilbake, selv om det egentlig er det siste vi vil?

Jeg møtte meg selv i tenåringsdøra denne helga. Neste helg er det et nytt gjensynstreff med kullet fra ungdomsskolen. Jeg drar ikke. Jeg har opplevd nok tenåringsnederlag for en stund. Jeg håper de får en knall fest. Antakeligvis bedre enn hvis jeg hadde vært med. Kanskje jeg kommer neste gang, når jeg har glemt hvordan det var å være tenåring. Da kan jeg igjen møte meg selv i tenåringsdøra og prise meg lykkelig over å være akkurat der jeg er nå.

Hva ønsker du deg til jul?

Vi har kommet til 1. desember. Adventskransen, juleservice og litt julepynt er allerede hentet fram. Heldigvis er det travelt på jobb. Heldigvis er det jobb tre hele uker til. Jeg vil ikke at det skal ta slutt. Jeg vil ikke at jula skal komme. Jeg vil bare ikke. Ikke en jul til! Ikke et tapsprosjekt til! Det er den tida det er som mørkest. Både ute og dypt inne i sjela. Det er slutten av året. Det er da du tar vareopptelling og lager dine planer for neste år. Ikke en gang til! Orker ikke mer! Om bare jula kunne bli forbigått i stillhet og at de tunge, lange fridagene ikke kom.

Selvfølgelig må jeg ønske meg fred på jord og at ingen skal behøve å sulte, fryse eller mangle et hjem. En trygg base i livet og en trygg framtid. Hvem ønsker vel ikke det? Og ja visst. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve akkurat det.

Da er Kongens og skjønnhetsdronningenes festtale om fred og trygghet unnagjort. Hva ønsker jeg meg til jul, da?  Jo. Jeg ønsker at alle som har muligheten til det, skal ha en strålende jul. Jeg har blitt en realist, så jeg vet at jeg ikke kan forvente meg det. Men samtidig. Tenk om også jeg hadde fått en fin og velsignet jul? Hvordan hadde den blitt?

Jula skal markere det største mirakelet av alle. At Gud ble menneske og ble født inn i verdens elendighet i en "vesal stall". Det er så stort og så mektig og samtidig er det bare en historie. Litt som "Prinsessen på erten" eller "Askeladden som kappåt med trollet". Jeg ønsker med hele meg at julehistorien er sann. Men alt er kaos. Så mørkt. Så fjernt. Hvor er lyset som gjeterne så? Hvor er englene som sang til Guds ære?

Alt det store, mektige religiøse til side. Hva ønsker jeg meg? Jeg skulle ønske at jeg hadde en å krype inntil når verden blir mørk. En jeg kan være til for. For hva er meningen med livet, hvis man ikke kan dele det med noen? Det hadde vært et julemirakel, det!

Jeg ønsker meg en julemiddag fylt med latter og glede. Med mennesker rundt bordet som vil hverandre vel. Og ikke nok med det. Jeg skulle ønske at huset var fylt med latter og glede hele romjula. Og om jeg kunne slippe å være alene nyttårsaften også, hadde det virkelig vært et mirakel. Jeg kan faktisk ikke huske sist gang jeg ikke var alene på nyttårsaften. Jeg har jo bikkja da, men han er fryktelig dårlig til å skåle med champange. Og ikke er jeg særlig glad i kyssene hans, heller.

Jeg skulle også ha ønsket meg en fast jobb, men det er nok for mye forlangt, når samfunnet egentlig mener jeg burde være fornøyd med å få uførepensjon. De sier det kanskje ikke høyt, men jeg har nok en viss følelse av at flere tenker det. Ihvertfall de arbeidsgiverne jeg møter på jobbintervju. Jeg skjønner jo at de ikke vil satse på meg, og jeg burde være fornøyd med ettårskontrakter. Og det er jeg vel også. Men det hadde jo vært greit, da. Å kunne tenke seg en jobb man trives i i et femårsperspektiv. Kanskje helt til jeg blir sytti, men det er nok ingen som ser som realistisk. Utenom NAV, da, som har sett hva vi funksjonshemmede kan klare på "Uten grenser", og som sier at jeg må jobbe til jeg er 72 for å få fulle pensjonsrettigheter. Der fikk jeg den, for at jeg trodde på kjærligheten og forvillet meg til utlandet og ble der i 10 år. Hvordan kunne jeg være så naiv? Tro på noe sånt kliss?

For hva jeg ønsker, for meg og alle mennesker på jord, er nettopp kjærlighet. Selv om det er aldri så naivt og klissete. Opplevelsen av å være til for noen. Bli møtt med et smil og varme. At noen vil en vel. At man vet at man ikke er alene og at motganger er noe man møter i fellesskap. Sex er kanskje oppskrytt, men det hadde også vært kjekt. Men øverst på ønskelista står en god, varm, lang og trygg klem. Jeg snakker om kjærlighet, selv om den kan virke utopisk akkurat nå. Men det ønsker jeg meg. Og det er jo det jula skal handle om. At Gud elsket verden så høyt, at han ga sin sønn. Det er kjærlighet. Og det gjør at jeg tror at denne jula vil bli god.

Mennesket som forsvant - om Mazlow, Darwin og tiss og bæsj

Etter en lang reise med utallige timer på tog, noen timer på fly og en evighet i bagasjehallen har jeg hatt masse tid til å fundere på det nederste trinnet i Mazlows pyramide. Det er der de fysiologiske behovene skal være dekket. Sult, tørst og søvn etc. Jeg tenker mest på etc. Nemlig det man på dansk Wikipedia kaller «udskillelse av kropslige væsker» og som de fleste lærebøker velger å kalle etc eller osv.

For når jeg planlegger dagen, reisen eller arbeidet med en avvikende kropp, må det planlegges nettopp etter dette punktet. Når kan jeg tisse?

Etter flere år har jeg opparbeidet meg en veltrent blære, om ikke annet. Dette har medført til at jeg fikk dette heller tvilsomme komplimentet her om dagen: «Du må ha en enorm blære!» Følelsene ligger tykt utapå og terskelen for utbrudd er lav når jeg endelig nærmer meg målet for reisen: Første og beste tilpassede toalett. Slik var det i går, også, etter en seks timers togtur, på en kort mellomstasjon på Gardermoen, har jeg klampen i bånn og sikter på toalettet. Og fram fra bakerste felt sprinter det fram en veltrent dame og kaster seg over målstreken rett foran meg og inn på toalettet med rullestol-ikonet på døra. Jeg gruffer meg over Norges idiotiske regler om at rullestolen min ikke kan gå fortere enn 6 km/t (om vi bare kunne adaptert EUs regler på dette, tenker jeg. Der kjører stolene i 15 km/t. Det burde være verdt et medlemskap!) og friske menneskers frekke holdning til å fritt benytte seg av «mitt» toalett. Jeg formulerer noen sure kommentarer jeg skal grynte ut når vedkommende kommer ut av døra, mens jeg tyner den veltrente blæra min enda noen minutter. Og ut kommer Line! En gammel kjenning. Søt som sukker. «Neimen er det deg, Andrea!» Beit meg sjøl i tunga da jeg skulle til å utbasunere mitt hat. Man er ikke sint på et menneske som også har sine behov, og som i nødens time ikke finner et annet toalett.

Mennesket? Hva er nå det når man befinner seg på Mazlowpyramidens nederste trinn? Det er langt opp til selvrealisering når man sitter eller står i do-kø. Og det er kanskje slik de tenker, disse byråkratene, politikerne og omsorgspersonene, når de skal utforme et samfunn for alle? Jeg var for noen år siden på rehabilitering. Der var det ei søt jente som hadde større assistansebehov enn meg. Når hun skulle på toalettet, ble hun plassert der med buksa nedenfor knærne og døra åpen til allmenn beskuelse mens hun gjorde sitt fornødne. Er dette verdighet? Eier du lenger din egen kropp, når alle har innsyn i den mest intime sonen din? Og hvor går grensa? Er det verdighet, når du må forklare dine do-vaner til den kommunale byråkraten som skal gi deg de timene med assistanse som hun anser er best for deg? Er det verdighet, når du må holde deg igjennom en hel arbeidsdag, mens kollegene dine med all selvfølgelighet har 3-4 tissepauser i løpet av den samme tiden du ikke tør drikke, fordi da kan det hende det går riktig ille og du ikke klarer å holde deg til du kommer hjem?

Darwin burde sett med blide øyne på oss funksjonshemmedes tilpasningsdyktighet. Vi burde krone evolusjonen med vår evne til å møte hver situasjon med nye ferdigheter. Vi er menneskehetens kameleoner. Som blir «borte» når jobben planlegger sommerfest. « Å? Tenkte du å være med på festen, du også? Vi glemte at du ikke kunne gå opp i andre etasje» Som går i ett med rullestolen. (hvor ofte har jeg ikke hørt at det er en rullestol med på toget eller bussen? Er det ikke et menneske oppi rullestolen, kanskje?). Bedre er det ikke at om jeg skal betale i kassa, eller komme meg inn noe sted. Da er det ikke meg de snakker til, men assistenten min. Jeg er «borte». Men selv om Darwin kanskje priser artenes evne til å tilpasse seg, er det «the survival of the fittest» som gjelder. Ikke mye napp å få i forsøk på å finne en «forplantningspartner» for sånne som oss, nei. Sånn sett burde evolusjonen ha klart å utrydde sånne som meg. Det bra vi har politikere og vitenskapsmenn som hjelper naturen med å «plukke oss bort» før fødsel med fostervannsdiagnostikk og utvidet rett til abort. Eller hvorfor ikke gjøre som andre land i Europa? Tillate aktiv dødshjelp for mennesker med kroniske sykdommer. Darwin må smile triumferende der han nå enn befinner seg og ser på hvor langt menneskeheten har kommet.

Nei! Nå må jeg slutte å skrive! Dette kan jo tolkes som om jeg i all min trass forsøker å klatre meg oppover i pyramiden. Over sosiale behov og anerkjennelse og helt opp i den gudommelige selvrealiseringens sfærer. Det kan da ikke være i henhold til gitte regler og forskrifter. Ihvertfall er det ikke i samsvar med samfunnets forventninger av oss. Har jeg i det hele tatt rett til å drømme om noe sånt? Jeg får nok gå tilbake til behovpyramidens laveste trinn. Rope minst mulig og ikke kreve noe som helst. Om det ikke finnes et toalett i nærheten er det bare en ting å gjøre-begynne med bleie!