#metoo og #njietoo

Hva er det med oss kvinner?

Jeg var en av de som så på Lindmo med intervjuet av Trond Giskes hustru. Ja. Fordi det blir sånn. Vi kvinner blir sånn. Vi går inn i en rolle som kone og glemmer oss selv. Vi forsvarer mannen vår. Med hud og hår. Selv om vi så inderlig vel vet at det han gjorde var noe vi ikke burde ha funnet oss i.

Hva er det som vi faller for? Er det autoriteten, karismaen eller selvsikkerheten som gjør at vi faller og glemmer den feministiske ryggmargsrefleksen vi vet vi burde hatt? Hvordan kan Njie, eller fru Giske, forsvare at mannen går ut på byen og flørter med unge damer som er halvparten av hans egen alder? Jeg er sikker på at da Njie selv var i tjueåra hadde hun sett på dette som griseri og mannsjåvinisme. Hvor er ble det av den unge, ambisiøse journalisten Njie?

Jeg har sett det privat også. En mann som gjorde noe av det verste en mann kan gjøre i et ekteskap, og kona tar ham i mot med åpne armer. Og verden og domstolen syntes synd på MANNEN, fordi kona hans var jo syk. Dette er en sak som har forundret meg siden, og vil alltid forundre meg. Hvordan kan mannen bli en helt i en sak der kona et offer?

Hillary Clinton forsvarte også sin mann.  En selverklært feminist glemte visst at feminismen nettopp jobber mot menn som utnytter kvinner i sin maktposisjon. Hvor ble det av integriteten?  Hvor ble det av stoltheten av å være en kvinne med egen posisjon og rett.? Hvor ble det av solidariteten med unge kvinner som blir offer for  mannen med makt og lar seg utnytte i et spill bestående av makt og avmakt?

Presidenten brukte sin makt til å få seksuelle tjenester av unge kvinner. Han er ikke den første, og han blir ikke den siste. Giske er verken president eller amerikaner, men prinsippet er det samme. Vi kvinner er dumme nok til å bli sjarmert av makt og posisjon. Gang på gang. Og hustruen går ut og forsvarer sin mann. Hillary gjorde det. Njie gjorde det.

Hadde jeg gjort det? Forsvart mannen min på direkten? Nå er det jo sånn at jeg ikke er gift. Og jeg kommer neppe i en posisjon der "mannen med makt" forsøker seg på meg. Og det er det sikkert mange grunner til. Men kan man virkelig være ærlig mot seg selv og sine prinsipper og samtidig forsvare slik oppførsel? En gift, middelaldrende mann med makt som glemmer at med makt og posisjon kommer også ansvar. Han kan forsvare seg selv. Han trenger ikke sin hustru til å gjøre det for ham. Hvem er det som kommer svekket ut av det? Jo. Det er kvinnen selv.

Med et ekteskap eller samboerforhold følger det også et ansvar. Sammen med et politisk verv og offentlig rolle er ansvaret desto større. Trodde jeg. Men så er jo ikke jeg gift, da. Og ikke driver jeg med politikk, heller. 

Jeg synes det er helt greit

Jeg leser i VG at hytteeiere klager over at de må betale eiendomsskatt. Selvfølgelig.

Personlig får jeg aldri råd til å kjøpe hytte. Det var såvidt jeg fikk råd til å kjøpe min egen bolig.

Teslaeierne klager over at de kanskje må betale for veiene de kjører på. Selvfølgelig.

Personlig får jeg ikke bestemme hvilken bil jeg skal kjøre. Det gjør NAV. Og det er en dyr dieselbil jeg må betale veiavgift for og bompenger. Visstnok ikke i bompengeringen hvis jeg søker om det, men der jeg kjører mest, på RV 4, hjelper det ikke. Der er det ikke fritak.

De samme eierne klager over for få gratis parkeringsplasser med gratis lading. Selvfølgelig

Jeg skulle ønske jeg kunne komme meg av og på trikken der jeg ville av og på. Ikke være begrenset til én linje med 30% av stoppestedene i sentrum som er tilgjengelige.

Så ja. Jeg synes det er greit at hytteeiere betaler eiendomsskatt. De kjører de samme kommunale veiene, bruker kanskje det kommunale biblioteket, de kommunalt finansierte skiløypene, og drikker det kommunale vannet, bader på den kommunale stranda og kaster søppel i (eller utenfor) de mange kommunale søplebøttene som det kommunale parkvesenet har satt ut. Og de får også nødvendige helse og omsorgstjenester i den lokale kommunen der hytta er hvis de trenger det. Og er det egentlig miljøvennlig å kjøre i kø til hytta hver helg?  Og er det ikke de samme hytteeierne som klager over at det bygges vindkraft akkurat i deres panoramautsikt?

Så ja. Jeg synes det er helt greit at ALLE bilister må betale for veiene vi kjører på for at vi skal få et kollektivtilbud som alle, også også på fire hjul kan benytte oss av. Og hvis jeg kunne slippe å rulle på brostein mellom trikkestoppene, hadde det vært enda bedre.

Jeg er lei av å høre de som klager over at de må bidra. Skal vi ha en sosial rettferdig politikk, kan vi ikke lenger belønne de som roper høyest, men se til de som knapt nok har en stemme å rope med.

De som er så privilegerte at de har elbil og/eller hytte. Skjerp dere. Dere aner ikke hvor heldige dere er!

Hva skal jeg så stemme på? Jeg får nok lage mitt eget parti. Et parti som ikke bøyer seg for hylekoret til de privilegerte.

FrP med et nytt islamofobisk utspill

I dag kunne vi lese i Aftenposten at FrP åpner å ta fra innvandrere bostøtte hvis de av religiøse årsaker nekter å ta opp boliglån for å skaffe seg egen bolig. (Aftenposten)

Det at kommunale boliger og leide boliger er en fattigdomsfelle er hevet over en hver tvil. Og det er bra å løfte flere ut av denne fella. Spesielt mange med funksjonsnedettelse og flyktninger blir plassert i kommunal (evt. tilrettelagt) bolig, og kommer i en situasjon der de ikke har mulighet til å spare seg opp egenkapital. Systemet med bostøtte og økonomisk stønad fra NAV motarbeider at man skal spare, og da blir man, enten man i utgangspunktet vil det eller ikke, fanget i et system som skaper avhengighet. Og er man først innafor, er det fryktelig vanskelig å komme ut. Fordi det plutselig da blir snakk om det virkelig lønner seg å jobbe, når man må betale alle regninger selv. Når man skal leve på nesten det samme og i tillegg spare seg opp en buffer til uforutsette utgifter i tillegg, skjønner jeg at det tryggeste er å bli værende i systemet som utgjør en permanent trygghet.

Men man får ikke boliglån hvis man går på økonomisk stønad. Man får heller ikke lån hvis man har deltidsstillinger og midlertidige kontrakter. Man blir, når det gjelder bolig, værende i en leid bolig, med de ulemper og avhengighetsdannende stønader som man er i.

Så hvorfor i det hele tatt blande inn at noen muslimer vegrer seg å ta opp boliglån på grunn av religiøse årsaker? Det er vel ikke det som er hovedgrunnen til at de fleste (90%) med somalisk bakgrunn bor i leid bolig? Og om det så er, så må vi da kunne akseptere dette. Jeg vil påstå det ikke er religionen som er problemet, men systemet som skaper avhengighet. 

Det første  man bør gjøre med systemet er at det bør oppfordres til å spare. Hvis du ikke sparer, brukes penger opp på unødvendig forbruk, sendes til hjemlandet eller gjemmes som kontanter hjemme. Selv med en sosialstønad, bør det oppfordres til å legge seg opp en buffer, og at det ikke alltid er løsningen å gå til sosialen med regninger på strøm, telefon, barnehage, briller, lege, tannlege.... listen er lang, og jeg har selv vært med brukere som kommer på NAV med nevnte kvitteringer. Hvis det virkelig er sånn, hvorfor skal man da spare på strøm eller leve nøysomt? (Om jeg selv ville nedverdiget meg selv med å gå på NAV med nevnte kvitteringer, er en helt annen sak.) Det blir fort en hovedsyssel å ta vare på kvitteringer og regninger for de som er innafor systemet. Avhengigheten og arbeidsvegring vil som en naturlig konsekvens øke.

Når man bor i kommunal bolig, burde man heller kunne kalle leiekontrakten en leasingavtale. Da vet beboeren at når man har bodd der i f.eks. 8 år, er boligen deres. Med dette oppfordres man til å ta vare på boligen og å selv investere i vedlikehold og utbedringer i stedet for å vente på at kommunen skal gjøre alt. Dette vil føre til en ansvarliggjøring uten at det går på kompromiss med hverken religion eller stolthet.

Løsningen blir derfor et system som ikke legger skyld på de som er avhengige av hjelp eller straffer de som har oppsparte midler, men som premierer mer sparing, nøkternt forbruk og ser på husleie som nedbetaling av egen bolig.

FrP. Dere sitter med finansministeren. Dere sitter i regjeringen. Slutt å legge skylda på alle som ikke er som dere selv, og gjør noe med systemet i stedet. Lag et system som belønner ansvarlighet og nøysomhet. Bare slik får dere løftet opp mennesker som har blitt fanger i et system som dere selv er med på å opprettholde.

Skal Norge bli et postkortland?

Det er lenkeaksjon i Oslo. Byfolket tar til gatene og protesterer mot inngrep i naturen. Fint. For de som har det de trenger av mat i butikken, en godt betalt jobb, kollektivtransport utenfor døra, Tesla som de bruker for å slippe bompenger og parkering når de skal på hytta og marka der de kan komme i kontakt med naturen og seg selv.

Men verden trenger råvarer. Mineraler og metaller er viktig for å lage blant annet de batteriene til el-bilene, kobber til ledninger, olje til å produsere både plastikk og polyester. Mobiltelefonen vi har i lomma er det opp til 40 ulike metaller! De fleste er utvunnet i Kina, men det kan være forekomster også i Norge.

Gruvedrift vil derfor være helt essensielt for at den teknologiske revolusjonen kan fortsette. At det er funnet kobber, platina, palladium gull og sølv bare i Nussir, er utrolig, og kan åpne for nye arbeidsplasser og bedrifter i et område der arbeidsplasser har vært en mangelvare og utflyttinga stor. Men det vil kanskje muligens være negativt for lakseturistene hvis de ikke finner en god løsning for deponering av avfall.

Jeg skjønner at man må verne naturen, men er det bedre å ødelegge naturen et annet sted ved å utvinne mineralene der, f.eks. på Filippinene eller i Kina? Vi trenger arbeidsplasser og utvinning og foredling av disse hvis vi skal kunne holde velferdsstaten vedlike. At man i Norge har en forsvarlig gruvedrift og oljeutvinning vil ha mindre negative miljøkonsekvenser enn rovdrift i andre land uten de samme direktivene og ansvarlige tenkningen.

Jeg vet ikke mye om gruvedrift, men jeg vet noe om at hvis vi vil ha en bærekraftig utvikling i samfunnet trenger vi også inntekter utover det å selge postkort som snart er ute uansett, fordi vi bare sender en snap med selfie.

Hvor politisk kan man være?

Jeg har ikke skrevet mye om politikk. Kanskje jeg er feig? Jeg kan skrive om politikk som gjelder funksjonshemmede, men når det gjelder andre saker, har jeg valgt å være tyst. 

Kanskje er det fordi jeg er redd for hva folk tenker, kanskje er det fordi jeg er usikker. Jeg tror jeg har ønsket å være så utydelig på det jeg mener fordi jeg er redd for at de "riktige" personene ikke vil like meg eller ansette meg. Kanskje har jeg følt at jeg ikke har rett til å  mene noe som helst. 

I høst har det skjedd mange ting i livet mitt. Jeg har en kjæreste som liker meg for den jeg er. Ikke bare liker. Han elsker meg nok til å ville gifte seg med meg! Og da tenker jeg at jeg kanskje ikke er så verst? Kanskje jeg til og med har meninger som jeg kan stå for? Kanskje jeg begynner å bli voksen nok,  nå? Meninger har jeg vel alltid hatt, men på barrikadene politisk har jeg ikke vært siden 90-tallet. Hva skjedde? Hvor ble det av det politiske i meg? Motgang, skuffelser og veivalg fjernet politikken fra livet mitt. Nå er den på vei tilbake. Er jeg klar for dette? 

Det gikk faktisk så langt at jeg har meldt meg inn i et parti nå i vinter. Nå skal jeg være litt forsiktig med å flagge hvilket, jeg vil jo ikke framstå som hverken det ene eller det andre, men jeg gjorde altså det. Det var godt å finne et parti som jeg kunne identifisere meg med igjen. Kommer jeg noen gang til å møte opp på et eneste møte? Den gamle Andrea ville nok det. Jeg vet at hvis jeg gjør det, vil jeg nok ende opp i et verv. Og vil jeg egentlig ha makt og posisjoner? Nei. Men jeg ønsker å ha frihet til å tenke og mene. Og en kanal til å uttrykke dette. 

Kanskje kan bloggen her bli et sted hvor jeg kan uttrykke meg mer politisk? Det blir spennende å se om jeg tør. For hvor politisk kan man faktisk være? 

Er det greit?

Diskriminering er ikke greit. Alle nikker og er enige om at en kvalifisert person skal få den jobben han er best kvalifisert til. Alle nikker og er enige om at alle skal kunne få kjøpt denne varen de ønsker i den butikken de nå tilfeldigvis befinner seg i nærheten av. Alle tenker at det er greit å komme, selvfølgelig anstendig kledd til anledningen, til den festen de er invitert til.

Denne høsten har vært spesiell på mange måter. Jeg har følt på suksessen av å kunne realisere meg selv både i jobb og gjennom studier. Jeg har til og med opplevd kjærlighet. Men jeg har også følt på frustrasjonen over at andre ikke unner meg den. Og jeg tror det er fordi jeg sitter i rullestol. Eller at jeg er tjukk. For hvordan kan jeg, som per definisjon burde vært mindre verdt enn dem, kunne få fast jobb og kjæreste?  Hvordan kan jeg, som burde være takknemlig for muligheten for å leve på NAV på minstepensjon resten av livet, ha en økonomisk frihet til å eie et hus og planlegge en  omfattende renovering av samme hus? Hvordan kan jeg ha råd og overskudd til å studere, når jeg heller burde betalt enda mer til kommunen for den hjelpen jeg får, akkurat som 3630 kroner i måneden i egenandel for BPA ikke er nok? 

Jeg har opplevd å ikke bli invitert på fester fordi jeg er en brysom gjest. Jeg kommer jo ikke opp trappene. Jeg har opplevd å bli invitert på to fester jeg ikke kunne delta på, rett og slett fordi  de glemte at jeg satt i rullestol. Jeg vet nesten ikke hva som er verst. Ikke bli invitert og føle meg oversett, eller bli invitert for så å finne ut at det ikke er mulig å komme innafor døra engang. På en litt syk måte, foretrekker jeg faktisk å ikke bli glemt, og at den invitasjonen faktisk fører til at folk blir mer bevisste på hvor de skal arrangere fester neste gang. Ihvertfall kan jeg håpe på det.

I  går var jeg på et arrangement som jeg ble invitert til gjennom jobben. Jeg gledet meg til faglig påfyll, nettverksbygging, gratis mat og drikke og god underholdning. En kveld som skulle inspirere meg som lærer og også gi meg et lite spark bak for å skrive på masteroppgaven min. Jeg kommer inn. Optimistisk. Trapp. Både til høyre og venstre.

"Skal du hit?"
"Ja." Jeg bekreftet med et blygt nikk.
"Øystein!" Panikken etter å ha noen som kunne ta fra henne denne pinlige situasjonen steg.
Han kom. Mumlet noen ord om en rampe han ikke visste hvor var. Famlet febrilsk etter telefonen. Snakket en stund. Lettere rød i ansiktet.
"Det er ikke lett med gamle bygg", sa han etter en stund.
"Nei", svarte jeg. "Det er kanskje best jeg drar hjem?" Jeg prøvde å holde gråten og skuffelsen nede med et smil.
"Neida. Vi skal ta deg inn gjennom ekspedisjonen." Han svarte som om han tilsynelatende hadde alt under kontroll, men jeg kunne se at han ikke helt hadde det.
Vi gikk ut, og han lot meg vente utenfor en låst port.
"Det regner ihvertfall ikke", sa jeg i et forsøk på å være optimistisk. "Og ikke snør det, heller!"
Han sa seg enig i det, men jeg kunne se at han var Birkebeiner typen som bare lengtet etter å komme ut på ski. Det var jo sympatisk.
"Du får sitte her til jeg finner ut hvordan jeg skal få deg inn!"
Så jeg satt der. Lydig. Kunne jo ikke gjøre noe annet.
Han kom med en nøkkel og telefonen i hånda. Låste seg inn i portrommet og fikk opp porten. Jeg rullet inn. Det var mørkt, foruten lyset fra telefonen hans.
"Du er sikker på at denne nøkkelen skal gå til døra?" Stemmen hans var mer stressa nå. Han prøvde seg med nøkler og koder, mens stemmen ble tydelig mer intens.
"Nei. Det er selvfølgelig ikke din feil," sa han til mannen i telefonen. "Det er jo ingen som kunne vite at det kom en rullestol til arrangementet."
"Har jeg blitt til en rullestol, nå?" tenkte jeg stille for meg selv, men visste jo det det fra før. Jeg sluttet jo å være "meg" da rullestolen ble en nødvendighet, om ikke før. Jeg hater ikke rullestolen. Den gir meg frihet og muligheter. Men Gud, som jeg hater kroppen min. Hadde det ikke vært for den genetiske feilkoden som forårsaket sjukdommen, hadde jeg vært den som hadde gått Birken og vært en av de viktige med adgang til alle livets fornøyelser.
"Nei. Det er ikke en vanlig en. Det er en sånn svær elektrisk en", stemmen var irritert og klagende.
"Og HVOR er betjeningen til vareheisen? Og. Hva var koden, nå igjen?" Han fant kontrollen, fikk den ned og så begynte kampen mot varetralla. En slik en med jekk og to tenner som går gjennom pallen. Det gjorde det ikke lettere at han var fortsatt på telefonen.

Jeg kom meg etterhvert inn. Fikk ikke plass ved bordene, men ble plassert slik at jeg var i veien for flest mulig, ved inngangen og ved siden av foredragsholderne,slik at de måtte hoppe over hjulene for å komme fram.

Det var tross alt en fin kveld, men jeg turte ikke spørre om jeg kunne gå på toalettet. Det får være måte på å være til bry.

Er det greit? At et forlagshus, som faktisk lever delvis på offentlige innkjøp og støtte ikke her tilgjengelig for alle? Er det diskriminering? Jeg kom jo tross alt inn. Var det min feil? Skulle jeg ha sagt fra? Jeg kommer nok aldri til å bli vant med å bli diskriminert, men jeg kommer stadig mer til å holde meg hjemme. Ydmykelsen er ikke verdt det.

Om å møte seg selv i tenåringsdøra

Jeg begynner å bli gammel, og med alder kommer utallige invitasjoner til gjensynstreff både fra skoler og ting man har vært med på gjennom årenes løp.

Forrige uke var det jubileum i tensing koret jeg var med i en gang på 80-tallet. Grøss og gru så gammel jeg har blitt. Jeg ble spurt av en kollega jeg møtte på kurs om jeg skulle komme, da vi fant ut at vi hadde dette til felles. Nja. Jeg dro på det. Hva betydde dette koret for meg? Egentlig følte jeg meg keitete og utrolig liten  og oversett i selve koret. I koret var jeg en av 150. En av de som ikke passet inn. En  av de som ikke var kule. En av de som var alt for alvorlig, seriøs og ambisiøs til å være sammen med. Den som aldri fikk seg kjæreste. Men jeg har jo forandret meg, ikke sant? Dessuten likte jeg jo egentlig å synge og det var jo en gang et utrolig viktig sted for meg å være.

Så jeg dro. Med forventning. Det skulle bli godt å "møte meg selv" med den barnetrua jeg hadde den gang da. Møte de personene som var viktige for meg i en periode. Knytte kontakter med de som jeg har en felles bakgrunn med er alltid bra. Det skulle også bli godt å "komme hjem" i det kirkerommet jeg tilbrakte så mange onsdager i. En gang for så alt for lenge siden.

Jeg tenkte tilbake. Hvorfor sluttet jeg? Da jeg var 16 hadde jeg vel egentlig en eksistensiell krise. En krise der jeg måtte finne meg selv som alle tenåringer må. Var trua på en bok skrevet 2000 år siden noe som jeg kunne tru på? Den var jo kvinneundertrykkende og fjern fra vår tid, tenkte jeg. Da. Jeg meldte meg ut av statskirka og jeg kunne ikke være med i tensing lenger. Det hadde jeg rett og slett ikke samvittighet til. Dette har hele tiden vært grunnen som jeg fortalte meg selv.

Det jeg ikke husket var følelsen av å være oversett. Av å aldri være en av de kule. Av å ikke ha noen verdi som Andrea. Og den kom tilbake! Den følelsen var det som møtte meg på jubileet. Jeg er fortsatt ikke kul. Og de jeg trodde var mine venner, husket meg ikke. Noen prøvde til og med å aktivt unngå meg. Eller var det jeg som unngikk dem? Og ikke nok med det. Hele helgen hørte jeg det samme mantraet. Tensing gjorde at jeg ble sett. Tensing inkluderte meg og så meg som den jeg var.

På søndag i kirken var det det samme. Jeg satt der alene på bakerste benk. Noen kjente meg igjen og sendte meg et smil mens de gikk for å hente en stol for å sette seg et annet sted. Gudstjenesten handlet om å ta vare på de som var mindre heldige enn oss selv. Jeg følte meg vel mer som en av de som var "mindre heldige", der jeg satt alene i rullestol og full av opplevelser og traumer i bagasjen. Nattverden kom. Jeg gikk. Det skal jo handle om å være i et fellesskap, ikke sant? Følte meg klossete og dum. Skjønte jo ikke det at her skulle man dyppe oblatet. Slik hadde jeg ikke gjort det på 25 år. Satte meg i en krok bakerst etterpå. Bedre å komme seg ut av synet. Så kom kirkekaffen. Hurra! Kaffe og kake! Sitte rundt bordet og snakke om morsomme minner og le sammen. Nabojenta var der. Hun jeg lekte med og gikk i minitensing med. Så hun meg ikke? Han jeg spilte i band med, så ikke han meg heller? Jeg gikk og snakket med han. Joda. Han kjente meg igjen. Det var faktisk koselig. Men han hadde jo noen andre å snakke med. Stod litt i yttergangen. Forsøkte å få blikkontakt. Smilte. Fikk ikke kontakt. Ingen kom bort. Vel. Jeg fikk kake, da. Den var god den. Men det hele ble en ganske så trist affære.

Hvorfor utsetter jeg meg selv for slike opplevelser? Hvorfor kunne jeg ikke fortsette  å leve livet mitt slik som det er nå? Det er jo tross alt mye bedre enn den gang da! Hva er det med oss mennesker som gjør at vi ønsker oss tilbake, selv om det egentlig er det siste vi vil?

Jeg møtte meg selv i tenåringsdøra denne helga. Neste helg er det et nytt gjensynstreff med kullet fra ungdomsskolen. Jeg drar ikke. Jeg har opplevd nok tenåringsnederlag for en stund. Jeg håper de får en knall fest. Antakeligvis bedre enn hvis jeg hadde vært med. Kanskje jeg kommer neste gang, når jeg har glemt hvordan det var å være tenåring. Da kan jeg igjen møte meg selv i tenåringsdøra og prise meg lykkelig over å være akkurat der jeg er nå.

Hva ønsker du deg til jul?

Vi har kommet til 1. desember. Adventskransen, juleservice og litt julepynt er allerede hentet fram. Heldigvis er det travelt på jobb. Heldigvis er det jobb tre hele uker til. Jeg vil ikke at det skal ta slutt. Jeg vil ikke at jula skal komme. Jeg vil bare ikke. Ikke en jul til! Ikke et tapsprosjekt til! Det er den tida det er som mørkest. Både ute og dypt inne i sjela. Det er slutten av året. Det er da du tar vareopptelling og lager dine planer for neste år. Ikke en gang til! Orker ikke mer! Om bare jula kunne bli forbigått i stillhet og at de tunge, lange fridagene ikke kom.

Selvfølgelig må jeg ønske meg fred på jord og at ingen skal behøve å sulte, fryse eller mangle et hjem. En trygg base i livet og en trygg framtid. Hvem ønsker vel ikke det? Og ja visst. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve akkurat det.

Da er Kongens og skjønnhetsdronningenes festtale om fred og trygghet unnagjort. Hva ønsker jeg meg til jul, da?  Jo. Jeg ønsker at alle som har muligheten til det, skal ha en strålende jul. Jeg har blitt en realist, så jeg vet at jeg ikke kan forvente meg det. Men samtidig. Tenk om også jeg hadde fått en fin og velsignet jul? Hvordan hadde den blitt?

Jula skal markere det største mirakelet av alle. At Gud ble menneske og ble født inn i verdens elendighet i en "vesal stall". Det er så stort og så mektig og samtidig er det bare en historie. Litt som "Prinsessen på erten" eller "Askeladden som kappåt med trollet". Jeg ønsker med hele meg at julehistorien er sann. Men alt er kaos. Så mørkt. Så fjernt. Hvor er lyset som gjeterne så? Hvor er englene som sang til Guds ære?

Alt det store, mektige religiøse til side. Hva ønsker jeg meg? Jeg skulle ønske at jeg hadde en å krype inntil når verden blir mørk. En jeg kan være til for. For hva er meningen med livet, hvis man ikke kan dele det med noen? Det hadde vært et julemirakel, det!

Jeg ønsker meg en julemiddag fylt med latter og glede. Med mennesker rundt bordet som vil hverandre vel. Og ikke nok med det. Jeg skulle ønske at huset var fylt med latter og glede hele romjula. Og om jeg kunne slippe å være alene nyttårsaften også, hadde det virkelig vært et mirakel. Jeg kan faktisk ikke huske sist gang jeg ikke var alene på nyttårsaften. Jeg har jo bikkja da, men han er fryktelig dårlig til å skåle med champange. Og ikke er jeg særlig glad i kyssene hans, heller.

Jeg skulle også ha ønsket meg en fast jobb, men det er nok for mye forlangt, når samfunnet egentlig mener jeg burde være fornøyd med å få uførepensjon. De sier det kanskje ikke høyt, men jeg har nok en viss følelse av at flere tenker det. Ihvertfall de arbeidsgiverne jeg møter på jobbintervju. Jeg skjønner jo at de ikke vil satse på meg, og jeg burde være fornøyd med ettårskontrakter. Og det er jeg vel også. Men det hadde jo vært greit, da. Å kunne tenke seg en jobb man trives i i et femårsperspektiv. Kanskje helt til jeg blir sytti, men det er nok ingen som ser som realistisk. Utenom NAV, da, som har sett hva vi funksjonshemmede kan klare på "Uten grenser", og som sier at jeg må jobbe til jeg er 72 for å få fulle pensjonsrettigheter. Der fikk jeg den, for at jeg trodde på kjærligheten og forvillet meg til utlandet og ble der i 10 år. Hvordan kunne jeg være så naiv? Tro på noe sånt kliss?

For hva jeg ønsker, for meg og alle mennesker på jord, er nettopp kjærlighet. Selv om det er aldri så naivt og klissete. Opplevelsen av å være til for noen. Bli møtt med et smil og varme. At noen vil en vel. At man vet at man ikke er alene og at motganger er noe man møter i fellesskap. Sex er kanskje oppskrytt, men det hadde også vært kjekt. Men øverst på ønskelista står en god, varm, lang og trygg klem. Jeg snakker om kjærlighet, selv om den kan virke utopisk akkurat nå. Men det ønsker jeg meg. Og det er jo det jula skal handle om. At Gud elsket verden så høyt, at han ga sin sønn. Det er kjærlighet. Og det gjør at jeg tror at denne jula vil bli god.

Mennesket som forsvant - om Mazlow, Darwin og tiss og bæsj

Etter en lang reise med utallige timer på tog, noen timer på fly og en evighet i bagasjehallen har jeg hatt masse tid til å fundere på det nederste trinnet i Mazlows pyramide. Det er der de fysiologiske behovene skal være dekket. Sult, tørst og søvn etc. Jeg tenker mest på etc. Nemlig det man på dansk Wikipedia kaller «udskillelse av kropslige væsker» og som de fleste lærebøker velger å kalle etc eller osv.

For når jeg planlegger dagen, reisen eller arbeidet med en avvikende kropp, må det planlegges nettopp etter dette punktet. Når kan jeg tisse?

Etter flere år har jeg opparbeidet meg en veltrent blære, om ikke annet. Dette har medført til at jeg fikk dette heller tvilsomme komplimentet her om dagen: «Du må ha en enorm blære!» Følelsene ligger tykt utapå og terskelen for utbrudd er lav når jeg endelig nærmer meg målet for reisen: Første og beste tilpassede toalett. Slik var det i går, også, etter en seks timers togtur, på en kort mellomstasjon på Gardermoen, har jeg klampen i bånn og sikter på toalettet. Og fram fra bakerste felt sprinter det fram en veltrent dame og kaster seg over målstreken rett foran meg og inn på toalettet med rullestol-ikonet på døra. Jeg gruffer meg over Norges idiotiske regler om at rullestolen min ikke kan gå fortere enn 6 km/t (om vi bare kunne adaptert EUs regler på dette, tenker jeg. Der kjører stolene i 15 km/t. Det burde være verdt et medlemskap!) og friske menneskers frekke holdning til å fritt benytte seg av «mitt» toalett. Jeg formulerer noen sure kommentarer jeg skal grynte ut når vedkommende kommer ut av døra, mens jeg tyner den veltrente blæra min enda noen minutter. Og ut kommer Line! En gammel kjenning. Søt som sukker. «Neimen er det deg, Andrea!» Beit meg sjøl i tunga da jeg skulle til å utbasunere mitt hat. Man er ikke sint på et menneske som også har sine behov, og som i nødens time ikke finner et annet toalett.

Mennesket? Hva er nå det når man befinner seg på Mazlowpyramidens nederste trinn? Det er langt opp til selvrealisering når man sitter eller står i do-kø. Og det er kanskje slik de tenker, disse byråkratene, politikerne og omsorgspersonene, når de skal utforme et samfunn for alle? Jeg var for noen år siden på rehabilitering. Der var det ei søt jente som hadde større assistansebehov enn meg. Når hun skulle på toalettet, ble hun plassert der med buksa nedenfor knærne og døra åpen til allmenn beskuelse mens hun gjorde sitt fornødne. Er dette verdighet? Eier du lenger din egen kropp, når alle har innsyn i den mest intime sonen din? Og hvor går grensa? Er det verdighet, når du må forklare dine do-vaner til den kommunale byråkraten som skal gi deg de timene med assistanse som hun anser er best for deg? Er det verdighet, når du må holde deg igjennom en hel arbeidsdag, mens kollegene dine med all selvfølgelighet har 3-4 tissepauser i løpet av den samme tiden du ikke tør drikke, fordi da kan det hende det går riktig ille og du ikke klarer å holde deg til du kommer hjem?

Darwin burde sett med blide øyne på oss funksjonshemmedes tilpasningsdyktighet. Vi burde krone evolusjonen med vår evne til å møte hver situasjon med nye ferdigheter. Vi er menneskehetens kameleoner. Som blir «borte» når jobben planlegger sommerfest. « Å? Tenkte du å være med på festen, du også? Vi glemte at du ikke kunne gå opp i andre etasje» Som går i ett med rullestolen. (hvor ofte har jeg ikke hørt at det er en rullestol med på toget eller bussen? Er det ikke et menneske oppi rullestolen, kanskje?). Bedre er det ikke at om jeg skal betale i kassa, eller komme meg inn noe sted. Da er det ikke meg de snakker til, men assistenten min. Jeg er «borte». Men selv om Darwin kanskje priser artenes evne til å tilpasse seg, er det «the survival of the fittest» som gjelder. Ikke mye napp å få i forsøk på å finne en «forplantningspartner» for sånne som oss, nei. Sånn sett burde evolusjonen ha klart å utrydde sånne som meg. Det bra vi har politikere og vitenskapsmenn som hjelper naturen med å «plukke oss bort» før fødsel med fostervannsdiagnostikk og utvidet rett til abort. Eller hvorfor ikke gjøre som andre land i Europa? Tillate aktiv dødshjelp for mennesker med kroniske sykdommer. Darwin må smile triumferende der han nå enn befinner seg og ser på hvor langt menneskeheten har kommet.

Nei! Nå må jeg slutte å skrive! Dette kan jo tolkes som om jeg i all min trass forsøker å klatre meg oppover i pyramiden. Over sosiale behov og anerkjennelse og helt opp i den gudommelige selvrealiseringens sfærer. Det kan da ikke være i henhold til gitte regler og forskrifter. Ihvertfall er det ikke i samsvar med samfunnets forventninger av oss. Har jeg i det hele tatt rett til å drømme om noe sånt? Jeg får nok gå tilbake til behovpyramidens laveste trinn. Rope minst mulig og ikke kreve noe som helst. Om det ikke finnes et toalett i nærheten er det bare en ting å gjøre-begynne med bleie!

Hvor vanskelig kan det være?

Det har gått en stund, nå, siden jeg skrev om det å søke jobb og være rullestolbruker i Aftenposten. Regjeringen har blitt skiftet ut siden den tid. Med fagre løfter og det borgerlige mantraet om frihet under ansvar. Det skal legges til rette for å få funksjonshemmede i arbeid. Hurra! Selvstendighet og frigjøring. Joda. Svaret? Flere muligheter for arbeidsgiver å ansette på midlertidige kontrakter. Så vi kan "prøve oss" i arbeidslivet. Særlig! Etter nesten to og et halvt år i midlertidig stilling, fikk jeg virkelig prøvd meg. Jeg jobbet så mye jeg fikk, utsatte fysioterapi og turte ikke dra på rehabiliteringsopphold. Syk kunne jeg ikke bli. Og studere for å gjøre meg bedre kvalifisert ved neste korsvei, gjorde jeg så godt jeg kunne ved siden av. Og etter to og et halvt år var det takk og farvel. Jeg var jo bare vikar. 

Det siste året har jeg virkelig prøvd å komme meg i fast jobb. Vet ikke selv hvor mange jobber jeg har søkt og heller ikke hvor mange intervjuer jeg har vært på. Noen avslag har jeg fått med ulne begrunnelser. De fleste arbeidsgiverne hørte jeg aldri noe mer fra. Kanskje er det vanskelig å tilrettelegge? Kanskje er det spørsmål om servicehund som gjør arbeidsgiver usikker? Eller var det rett og slett fordi jeg er så innmari usympatisk og sær at ingen kan tenke seg å være kollegaen min? Kanskje jeg er mindre verdt enn alle de som får jobb med mindre utdannelse og erfaring enn meg selv? Kanskje jeg heller burde vært hjemme? Jeg kan jo få trygd. 

En ting jeg stusser over når det gjelder midlertidige ansettelser er hvordan dette skal sikre at funksjonshemmede faktisk kommer i jobb. Jeg fikk faktisk et jobbtilbud i høst. Vikariat, men dog. Fulltid og spennende arbeidsoppgaver. Men den ble trukket tilbake, fordi det var ikke mulig å tilrettelegge, fordi det nettopp var en midlertidig ansettelse. Det kunne nemlig hende at heisen ikke virket en dag. Midlertidige ansettelser behøver ikke samme utlysningsprosedyrer og samme sikring av kvalifikasjoner som ved faste. Da er det fritt fram å diskriminere. Dette fant også min forrige arbeidsgiver ut, som lot en mindre kvalifisert med mindre ansiennitet gå foran meg da de ansatte en lærer i midlertidig stilling i fjor høst. 

Det finnes mange ordninger for at funksjonshemmede kan være i jobb. Det finnes regelverk som skal sikre at funksjonshemmede også har et diskrimineringsvern hele veien fra jobbsøking til fast ansettelse. Arbeidsgiver har tilretteleggingsplikt, heter det. Flott. Eller? Betyr ikke bare det at utgiftene blir skjøvet over på arbeidsgiver, og funksjonshemmede blir enda mindre attraktive på arbeidsmarkedet? 

Det finnes ordninger som funksjonsassistanse, som gjør at man kan bli assistert slik at man kan utføre arbeidsoppgavene man er satt til. I mitt tilfelle kunne det være å få hjelp til å kopiere eller å bære bøker og utstyr eller åpne dører. Undervise klarte jeg fint selv. Mye av utgiftene til denne ordningen kunne vært spart, hvis arbeidsplassen var ordentlig tilrettelagt. Det finnes også hjelpemidler. Men der ble det en konflikt mellom hva som arbeidsgiver dekker, hva NAV dekker og  om hvor lenge jeg kom til å være i jobb. Jeg var jo ikke fast ansatt. Og mens argeisdgiver tenkte hardt å lenge på et tilrettelagt toalett og NAV ventet på at arbeidsgiver skulle utøve sin tilretteleggingsplikt, ble jeg mer og mer sliten. 

Nå har jeg gitt opp! Jeg orker ikke lenger flere avslag og trakk meg derfor fra et jobbintervju denne uka. Jeg orker ikke å slåss med hjelpemidler eller spesialtilpasset bil som er så sårbare for feil at de streiker på de mest ugunstigste tidspunkt. Tiden det tar for å få feilen reparert kan ta uker. Bilen som det var feil på, tok det et og et halvt år å få erstattet. Eller være uten assistanse når assistenten er syk eller har et sykt barn. Skal jeg ta trasse meg på jobb med lite optimale løsninger, eller skal jeg sitte på gjerdet og vente til alt går på skinner igjen. Da må jeg nok sitte lenge. 

Løsningen min er å hoppe ut i det ukjente. Uten NAVs sin støtte eller velsignelse. Jeg er lei av å være avhengig av folk og av hjelpemidler som kan gå i stykker. Jeg er lei av støtteordninger som ikke er tilpasset virkeligheten, som hemmer mer enn de fremmer. Jeg er også lei av assistenter som blir syke og vikarer som ikke kan. Av å planlegge, organisere og å bite tenna sammen. Løsningen blir å jobbe hjemmefra. Som online lærer og oversetter. Om jeg kan leve av det, vet jeg ikke. Men jeg får noe som er enda viktigere. Jeg får friheten. I den grad jeg med min kropp kan oppleve dette. Den friheten og selvstendigheten kan ikke måles i penger. Men de hadde vært greie å ha, da. 

Hva skal jeg velge?

Vi står foran et kommunevalg. På en måte det vanskeligste valget, fordi det omhandler saker som ligger nærme en selv og den hverdagen du lever i. Synes det er greiere med Stortingsvalg. Der ligger de store linjene og den ideologiske forankringen tydeligere. Men nå er det altså kommunevalg, og jeg skal velge utfra det som er viktig for meg.

Hva ønsker jeg av kommunen min? At jeg fortsatt kan bo hjemme med sønnen og hunden min og være i jobb. Men i denne valgkampen er det viktigere å bygge institusjoner enn å rive dem. Alle vil garantere sykehjemsplasser. For hvem? Og vil dagens "vi må bygge flere institusjonsplasser-politikere" ta til takke å tisse og bæsje på kommando, legge seg til tider som passer inn i de kommuneansatte turnus eller å stå opp til den tiden som de ansatte har tid til å få deg opp, få økonomien spist opp av høye egenandeler og delta på aktiviteter som man ikke tar initiativ til selv? Tror ikke det. Dagens politikere dyrker seg selv og egen fritid. Man vil spise tapas og drikke vin på en torsdag bare fordi man kan. Man vil bestemme selv hvor man vil dra på ferie-ikke puttes i en buss og dra til Svinesund og "vi har det så koselig, har vi ikke?". Man vil bestemme om man vil sløve foran TV-en eller lese en god bok eller surfe på internett-ikke delta på nok en intetsigende institusjonsbingo. Bygger vi institusjoner som vil stå tomme når 68-generasjonen bli gamle? Jeg vil ihvertfall ikke plasseres sammen med mennesker som kommunen har bestemt at jeg passer sammen med i et system som kommnen har bestemt passer for meg. Jeg vil leve mitt liv, være aktiv i samfunnet og i arbeidslivet så lenge jeg overhode kan. Og da passer ikke et institusjonsliv for meg eller andre som fortsatt har et liv å leve-enten de har en kognitiv funksjonsnedsettelse, en eller annen fysisk "skade eller lyte" eller om man lever til man er godt over 90. BPA kan være løsningen for mange. Men det kan vel knapt nok sies å være en fanesak for noen politiske partier. Ihvertfall ikke i possisjon. Nei. Overivrige institusjonsbyggere får ikke min stemme.

Det utelukker nesten alle partier, det. Hvem skal jeg da velge? En annen viktig sak for meg er å komme inn der jeg vil når jeg vil. Jeg vil kunne delta på kommunens alle arrangementer på lik linje med alle andre. Som på 17. mai. Hadde ikke lest programmet så nøye, men hadde fått med meg at vi skulle møte opp ved skolen. Men nei. Først gudstjeneste. Ingen ting feil med en gudstjeneste, det er  ikke det. Men når jeg ikke uten videre kommer inn, så er det verre. Jeg bestemte meg derfor å stå utenfor å vente. Fikk jeg lov til det? Nei. Da kom det den ene mannen etter den andre og skulle bære meg, dytte meg eller få meg opp med rullestolen på skinner. Jeg vil slettes ikke hverken bæres, dyttes eller risikere min og andres helse med å komme meg opp de hersens skinnene! De er livsfarlige, spesielt med glatte hjul! (Og det regnet jo også på 17. mai-slik som det har gjort hele sommeren!) Men hva gjør man da? Med 4-5 overivrige menn som skal inkludere meg i fellesskapet. Blir jeg egentlig inkludert eller blir jeg stigmatisert? Min ulikhet blir tydeliggjort gjennom særbehandling. Jeg blir et veldedighetsprosjekt der hovedmålet ikke egentlig er å få meg inn, men der mennesker kan demonstrere sin godhet. Skriver noen av lokallagene noe om dette i sine programmer? Ikke det jeg har sett.

Eller da jeg skulle delta på årsmøte i orkesteret der sønnen min spiller. Da kom jeg ikke inn døra! Hvorfor må det være trappetrinn inn til musikk- og kulturskolen? Jeg kan riktignok komme meg inn bakveien hvis noen lukker opp døra når det er konserter, men det er altså bare hvis noen husker å si ifra at det er noen på den den andre siden av bygningen som kanskje vil inn. Men det gjaldt da ikke møtelokalet der årsmøtet ble avholdt. Jeg var da ekskludert fra å delta i demokratiske prosesser. Sier politikerne noe om dette? Eller hva med svømmebassenget som er driftet med kommunale midler som jeg ikke kan benytte? Eller kinoen der jeg ikke kommer inn, konserter på utilgjengelige steder eller museumet der jeg ikke kan kjøpe billett engang fordi utsalget ligger gjemt bak en trapp? Alt sponset av offentlige midler. Også mine skattepenger.

Det snakkes mye om at vi skal ha et representativt demokrati. Listene skal gjenspeile befolkningen. Det skal være kvinner og innvandrere, ulike religioner og aldre. Men snakker noen om kvotering av funksjonshemmede i offentlige styrer, partienes lister eller i styrende organer? Når var det sist vi så en funksjonshemmed statsråd? Guro Fjellanger gjorde en glimrende jobb som miljøvernminister. Ikke tiltross for eller på grunn av sin funksjonsnedsettelse, men fordi hun var den hun var. Men hun var unntaket. Ingen andre ministre med funksjonsnedsettelser, så vidt jeg vet, har sittet i regjeringen siden krigen. Nei-vi skal være reprensentert i brukerutvalg, vi. Vi skal kunne utføre brukermedvirkning. Javel. Er dette demokrati? Blir brukerne egentlig hørt-eller blir de ignorert? De har ingen makt, men sitter i en gisselpossisjon og gir besluttende myndigheter en unnskyldning til å gjøre akkurat som de har gjort hele tiden-ignorere oss.

Så nå gir jeg politikerne en utfordring. Jeg vil ikke velge noen av dere. Jeg vil at dere skal velge meg. Ta meg på alvor. Inkludere meg i samfunnet dere har skapt og skaper. Gi meg friheten til å delta på alle samfunnets arenaer. Er det noen som tør velge meg?

En liten oppdatering

Billettdamen fra Char Noir ringte og spurte om vi hadde bestemt en dato. Jeg svarte at jeg ville vite om vi fikk sitte sammen før jeg bestemte meg for noen ting som helst. Hun skulle ringe tilbake etter å ha avklart dette med evakueringsmannen. Dagen etter ringte hun opp igjen etter å ha diskutert med daglig leder. Vi kan få sitte sammen. Dvs. med en midtgang på 2.5 meter imellom oss.

Blir nok ingen dating her i gården, nei. Kjøper en DVD istendenfor.

Datingtrøbbel

Jeg har alltid vært tilhenger av at når man først skal gjøre noe, så skal det gjøres ordentlig. Så når spørsmålet om date kom opp, skulle det gjøres og planlegges ordentlig. Vi skulle på teater! Selvfølgelig! Vi studerte høstens planer med omhu, og fant forskjellige interessante forestillinger vi kunne gå på.

Først på lista stod Hedda Gabler på Nationaltheateret. Jeg ringte til billettkontoret og fortalte at jeg ønsket to billetter. Ingen problem. Jeg fortalte at vennen min satt i rullestol og det gjør jeg også. Nei-da måtte vi gå på hver vår forestilling. Det er nemlig bare plass til en rullestol i salen. Det hadde vært en ganske klein date. Jeg spiser middag mens han er på teater og motsatt.....

Så det var bare å forske videre. Folketeateret. Joda. Der kunne de ta to rullestoler. Men vi måtte sitte på hver vår side av salen. Kanskje vi kunne sendt sms-er til hverandre under forestillingen og kanskje truffet hverandre i pausen? Det hadde sikkert fungert-men det var ikke akkurat slik vi hadde forestilt oss det.

Hege Schøyen har en forestilling på Chat Noir. Den er sikkert morsom. Jeg ringer dit. Joda. De har en rullestolplass. Om de kunne slippe inn to elektriske rullestoler? Det måtte damen sjekke med evakueringsansvarlige. Hun ringte tilbake og spurte om hvor mye rullestolene veide. Er de store? Nei da må vi nok splitte dere. Og dessuten må det være 10 cm klaring fra bakken til bunnen/bilfeste av rullestolen. Jeg har ikke målt dette, så det hele ble litt vanskelig. Må vente til vi begge har assistenter så de kan måle avstanden. Og ettersom vi ikke får sitte sammen, er vel ikke dette drømmedaten heller.

Men Operaen? Den er jo ny. Der må de vel ha universell utforming? Jeg ringer dit også. Jo. De har fire rullestolplasser. Så fint! Jeg spurte om vi kunne sitte ved siden av hverandre. Jo det kunne vi også, men det er to stoler i mellom oss. For ledsagere. Men vi skal på date! Uten assistenter som passer på oss! Setene vil bli lagt ut for salg den siste uka før forestilling. Jeg spurte da om det var slik at vi risikerte å ha to fremmede mennesker mellom oss på en date. Hun bekreftet at det var slik, og at de fleste var veldig fornøyde med å ha ledsagerne sine ved siden av seg. Men hun skulle forhøre seg med sjefen om det var mulig å finne en løsning. Hun ringte faktisk tilbake og sa at siden vi skulle på date, skulle vi få slippe å ha fremmede i mellom oss. Jeg spurte vennen min om han kunne godta dette, og han kom fram til at jeg kanskje var mykere og mer fleksibel enn ham, men for ham var det vanskelig å holde hverandres hender når vi måtte strekke dem over to tomme seter. Så dette var nok ingen drømmedate, dette heller.

Så nå lurer vi på om hvor vi kan gå på date, sitte ved siden av hverandre og dele en opplevelse. Er rullestolbrukeres sosiale aktiviteter begrenset til at man må ha med en gående garantist for sømmelig oppførsel? Hva hadde vel ikke folk sagt hvis de måtte utsettes for  ikke bare en, men to rullestolbrukere i det offentlige rom uten anstand?

Ting ordner seg for snille jenter

Jeg hadde bestemt meg. Etter tog -opplevelsen i går skulle jeg krangle meg til å få kjøre bil igjen! I DAG!

Jeg hadde legetime klokka 8.30, så da skulle jeg be om å få legen til å 1)henvise meg til nevrolog 2) skrive en attest for at jeg kunne få midlertidig kjøretillatelse. Dama på bilstilsynet hadde sagt at det kunne jeg få med legeerklæring, så det trodde jeg på.

Fastlegen min er alltid forsinket med minst en halv time, selv om det er tidlig på dagen. Så mens jeg ventet, gjorde jeg litt research. Jeg ringte til Statens vegvesen for å spørre om hvordan jeg skulle gå fram. Etter å ha fått villedende informasjon fra saksbehandlere tidligere, ville jeg forsikre meg om at jeg hadde alt jeg trengte denne gangen. Jeg hadde til og med skaffet en bekreftelse fra sjefen min om at jeg er avhenging av å disponere og kunne kjøre min egen bil for å kunne utføre jobben min. Det viste seg at jeg igjen hadde fått feil opplysninger. Det var bare fylkeslegen som kunne uttale seg om jeg kunne få en midlertidig kjøretillatelse under saksbehandlingstiden. Søren! Sist jeg snakket med en saksbehandler hos fylkeslegen fikk jeg ikke inntrykk av at de hadde "smilekurs" akkurat.

Legen min var over en pasient forsinket, så jeg tok sjansen på å ringe fylkeslegen før det ble min tur. Jeg fikk snakke med en ny saksbehandler. Og han smilte! Han så raskt på papirene mine og ble stille et øyeblikk. Han kunne ikke skjønne at det var nødvendig å skaffe ytterligere legeattester og spesialistuttalelser! Jeg holdt på å dette ut at stolen! Antyder han at det har blitt gjort en saksbehandlingsfeil her? Han skulle ta det opp med sjefen sin om det kunne fattes vedtak ut fra innsendt dokumentasjon. Han lovte å ringe meg senere i dag.

Jeg gikk inn til legen med min opprinnelige plan med full overbevisning om at i dag var dagen jeg skulle kjøre bil. Dette til tross for biltilsynets vegring mot å godta legens henstilling. Jeg fikk papirene i henhold til planen og fikk assistenten min til å kjøre meg til Hunndalen trafikkstasjon.

Da jeg hadde kjørt forbi Raufoss ringte mobilen. Det var fra fylkeslegen. Det blir fattet vedtak i dag som kommer i posten på mandag var beskjeden. Dessverre kunne han ikke fakse dette til trafikkstasjonen, men jeg kunne be dem ringe til ham før klokka 12, så skulle han hjelpe meg slik at jeg kunne kjøre i helga. Jøss! Service! Men samtidig ble jeg litt lei meg. Hvis han hadde fått saken min i første omgang, hadde jeg kjørt bil for flere uker siden. Og mine tidligere erfaringer med trafikkstasjonen var jo ikke bare positive.

På trafikkstasjonen ble jeg ekspedert av en som tidligere hadde sendt meg hjem etter flere papirer. Hun kunne ikke gi meg midlertidig kjøretillatelse på bakgrunn av de papirene mine, sa hun. Jeg argumenterte, og sa at jeg hadde vært i kontakt med fylkeslegen i dag. Ga henne direktenummer til saksbehandleren som hadde ringt meg tidligere. Hun gikk bort fra skranken for å ringe til ham, snakket litt med sjefen og kom tilbake. Hun kunne gi meg, som et unntak, midlertidig kjøretillatelse inntil jeg fikk vedtaket fra fylkeslegen neste uke!

Og jeg kjørte bil. Det pirret like mye i magen i dag som da jeg fikk lappen som 18 åring på den samme trafikkstasjonen. Jeg var fri! Og jeg kjørte! Helt til Valdres og tilbake. Bare fordi jeg kunne!

Det går alltid et tog?

Jeg er glad i tog. Far hadde et rom fylt av en stor modelljernbane da jeg var liten. I tenårene var toget veien til verden, da jeg studerte var det måten jeg kom meg til høgskolen og universitet på. Jeg har vært på interrail og sett store deler av Europa. Jeg har pendlet mellom Norge og Finland med tog og båt. Jeg har reist til jobben med tog da jeg underviste i Finland. Men der sluttet det. Jeg gikk dårlig, og da jeg begynte å falle ned på bakken hver gang jeg skulle ned trappa fra toget, skjønte jeg at toget ikke lenger var for meg.

Derfor var gleden stor da jeg skjønte at jeg igjen kunne ta toget som rullestolbruker. Hadde hørt flere som hadde gjort dette før, så optimistisk kjøpte jeg min første togbillett på nesten 10 år. Jeg skulle til Stockholm med SJ fra Lillestrøm. Gikk på nettet og fant fram til hvordan man skulle gjøre dette. Bestilte rullestolplass i god tid og var full av optimisme da jeg dro på stasjonen. Da de tok ut heisen for at jeg skulle komme inn brast illusjonene. Heisen kunne ikke løfte meg i en elektrisk stol. Vektgrensa var på 150 kg. Lite hjelp, når rullestolen veide 165 og jeg veide nok litt, jeg også. Så jeg måtte kjøre bil til Stockholm. Det var en slitsom tur, og jeg hadde ikke rullestolbil, så det begrenset seg selv hvor mye jeg kunne nyte det å vandre i Gamla Stan.

Men jeg prøvde meg snart igjen. Jeg tok lokaltoget til Oslo, Gjøvikbanen og Flytoget. Jeg følte at jeg faktisk fikk litt av den gode togfølelsen tilbake. Jeg kunne være miljøvennlig og kjøre kollektivt. Jeg kunne slippe å parkere i Oslo og kjøre i rushen. Jeg var en del av normal-samfunnet igjen.

Gjøvikbanen var en favoritt. De har fine plasser for rullestolbrukere og heiser som får deg trygt opp og ned. Derfor var jeg ikke helt nedslått da jeg ikke fikk fornyet førekortet mitt i mai. Jeg kunne jo ta toget! Det gikk riktig bra. Betjeningen på Gjøvikbanen er serviceminded, trivelige og løsningsorienterte. Ingen problemer. Helt til forrige uke. Da begynte heisen å streike. Tre turer på rappen med ødelagte heiser begynte å være litt irriterende. Men jeg kom meg fram takket være en positiv betjening. Første gangen tok jeg rampe inn i en annen vogn og rampe av toget på Roa med drosje derfra til Gran (det kan jo ikke være rampe på alle stasjoner!). Neste gang ble det løst med at jeg ble pumpet opp med hjelp av lokfører og telefonsupport. Tredje gangen måtte jeg ta skinner opp. Og for de som liker ekstremsport, kan jeg bare si at jeg anbefaler fallskjermhopp og paragliding fremfor dette. Når du nesten er oppe, begynner rullestolen å spinne og samtidig skyve skinnene bakover. Er du ikke rask nok og blir dyttet bakfra, ender du med hodet i asfalten. Det er ikke alltid greit med litt spenning i hverdagen. Heldigvis skulle jeg av på Nittedal, der avstigningen var på den andre siden, og heisen virket.

I tillegg er området rundt Oslo S stengt seks uker i sommer. Gjøvikbanen stopper på Grefsen og man skal ta banen fra Storo. Fra Oslo S må man ta buss for tog til Lillestrøm eller Skøyen. På Gjøvikbanen lovte konduktørene meg at dette skulle gå bra. Ettersom de ikke kunne garantere at jeg kom inn på bussene eller at det var trygt å kjøre av og på banen på Jernbanetorget og Storo, skulle jeg få drosje til Skøyen. Dette gikk bra den første dagen da jeg skulle til Drammen. Også da jeg skulle hjem, hadde konduktøren skaffet drosje til Grefsen. Jeg rakk toget (det var da jeg ble pumpet og forsinket toget med 10 minutter) og alt var såre vel. Neste gang gikk enda bedre. Da jeg skulle til Asker fikk jeg til og med drosje helt fram fra Grefsen. Men så begynte det å skurre. Konduktøren på lokaltoget fra Asker var ikke i det hele tatt innstilt på at jeg og den andre rullestolbrukeren på toget skulle ta noe annet enn buss fra Skøyen. Da jeg spurte om hun visste om vi kom inn på bussen, sa hun at hun skulle sjekke hvis hun fikk tid. Da hun kom tilbake, sa hun at hun hadde kontaktet stasjonen slik at de kunne assistere oss. Så da vi kom fram var det en person med gul vest til hver av oss som fulgte oss til heisen og var sure for at vi ikke hadde bestilt assistanse 24 timer i forveien. Men jeg trenger jo ikke assistanse. Jeg kommer jo meg vanligvis greit inn på toget. Og jeg finner fram til både heis og utgangsdør og riktig plattform på egenhånd. Hvorfor må jeg da bestille dette et helt døgn før jeg skal reise? Og hvordan vet jeg når møtet slutter? Nei- da får du beregne god margin, da. Etter litt om og men bestilte gul-vestene omsider drosje til oss. Dette etter å ha vurdert at vi ikke kunne ta bussen. Det hadde allerede gått 10 minutter etter at jeg hadde gått av med toget. Og nå måtte jeg tilbringe over en time til på Skøyen stasjon i påvente av drosje. Og da drosja endelig kom til Skøyen, gikk toget fra Grefsen. Det var like greit, fordi jeg måtte dele drosja med en scooter, vi måtte kjøre drosja til Oslo S først. Da drosjesjåføren, som var en riktig så trivelig mann, lukket døren sa en av gul-vestene: "det er ingen hast! De har ikke krav på reisetidsgarantien!" Dette var visst fordi vi ikke hadde varslet om dette på forhånd. Kjente at det riktig kokte inne i meg. Hvis bare dama på lokaltoget hadde ringt etter drosje istedenfor assistanse fra disse gul-vestene, hadde jeg vært på god vei til Gran allerede. Vel framme på Grefsen stasjon var det omtrent en halvtime til det neste toget skulle gå. Ettersom stasjonen ikke hadde et tilgjengelig venterom, måtte jeg rulle bort til gangtunnelen under ring 3 (som både var nedtagga og -pissa) for å få ly for regnet. Lite hjalp det da at denne gul-vesten sa at det nå er bestilt rampe inn. Men han var søt, og kom og hentet meg med paraply da toget kom.

Heisen virket som den skulle og jeg kom meg inn på toget uten problem. Turen gikk greit og konduktøren kjente meg igjen fra tidligere. Han ristet på hodet, da jeg spurte ham om 24-timersregelen. Den hadde han aldri hørt om! Selvfølgelig skulle konduktøren ringe etter drosje i slike situasjoner. Det hjalp ikke så mye akkurat da. Jeg var utslitt! Reisen fra Asker til Gran tok over fire timer. Jeg var våt og trøtt. Da jeg kom hjem gikk jeg rett og la meg. I det jeg holdt på å sovne, ba jeg en stille bønn om at det skal bli lenge til at jeg behøver å ta toget igjen.

Jeg er en fraggle og jeg er stolt av det!

Jeg kom over den ved et uhell. En artikkel om Peter Pilgaard som har blitt forfatter. Og i boken sin kaller han oss funksjonshemmede som, nettopp, fraggler.

– "En fragle er en fellesbetegnelse på en funksjonshemmet person, skråstrek en med psykisk og fysisk dysfunksjon. En person som må ha handikapparkering og alt de greiene der", sier Petter Pilgaard til "God kveld Norge".

Hvordan våger han! Tenkte jeg. Latterliggjøre oss som gruppe på den måten! Og ikke nok med det! Sette meg i bås med mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser! Jeg er da ikke som dem! Jeg har jo høgskoleutdanning, jobb, eget hus, egen bil og de fleste andre statussymbol som gjør et menneske verdt noe i dette samfunnet!

Der gjorde jeg det igjen. Jeg ble konfrontert med mine egne fordommer. I kampen for å være noe i dette samfunnet, må man hevde seg på bekostning av andre. Skal det virkelig være sånn?

I en ny rapport fra WHO sies det at 15 % av verdens befolkning har en funksjonsnedsettelse. Dette gjør oss til den største, og kanskje mest diskriminerte minoriteten i verden. Det fullt lov å plassere meg i skistativet på toget. Bare fordi det ikke har tilgjengelige plasser for rullestolbukere. Det er også lov å si at jeg må ta vareheisen for å komme inn på kulturhistorisk museum. Eller nekte meg å benytte toalettet på restauranten jeg har spist en bedre middag på, fordi toalett ble, av plass hensyn, plassert en trapp ned. Det er også helt greit at jeg ikke kommer inn på butikker, kafeer, legesenter, trikker, utesteder, kinoer, kulturhus etc.

Dette er ikke greit! Dette er traskassering av en befolkningsgruppe som uten lov og dom har blitt utestengt fra mange av samfunnets arenaer. Det er tilfeldigheter som har gjort oss til fraggler. Noen av oss har blitt det etter å ha gjort dumme valg i ungdommen. Noen av oss har blitt et utskyldig offer av andres dumme valg. Andre igjen har blitt skadet under svangerskap eller fødsel, mens atter andre har bare hatt uflaks i det genetiske lotteriet. Men uansett grunn. Samfunnet og våre egne kropper skaper begrensninger i livsutfoldelse og samfunnsdeltakelse.

Vi har blitt fraggler. En gruppe man kan spotte og harselere med. En gruppe man kan heve seg over, og si at man er glad man ikke er sånn som oss. Noen går til og med så langt å si at man heller ville ha dødd for å slippe å bli sånn. "Sånn" ? Er ikke vi en del av det naturlige mangfoldet i verden? Skal ikke vi også ha vår naturlige plass i samfunnet? Vi er ikke "sånn". Vi er heller ikke fraggler. Vi er folk som alle andre!

Kvinnene har gjort det. Den afroamerikanske befolkningen i USA har gjort det. Og i Sør-Afrika. De homofile har gjort det. Urbefolkningene i verden og samene i Norge har gjort det. Religiøse minoriteter har gjort det. De har stått sammen og kjempet for sin plass i samfunnet. De har jobbet for å finne sin plass i politikken, i kulturbildet, på TV, i kollektivtrafikken. På alle samfunnets arenaer. De slåss for å bli behandlet som "folk flest". De slåss fortsatt, og de vinner kamper hver dag.

Hvorfor klarer ikke vi det? Fragglefolket. Vi fargerike bygdetullinger som skaper glede for dem som gidder å se oss. Enten vi får almisser eller hånord så er vi etablert som samfunnets pariakaste. Man behøver ikke ansette oss i jobber.Man behøver ikke betale oss full lønn hvis vi er så heldige å få en jobb i verna bedrift. Man behøver ikke se oss på busser eller tog, på konserter eller fine middager. Vi roper ikke ut budskapet vårt fra scener og stormer barrikadene. Vi har ingen geriljagrupper eller maner til væpna revulosjon. Hvorfor finner vi oss i det??? Hvorfor klarer vi ikke å hevde vår rett i samfunnet som andre grupper har gjort før oss?

Fordi vi ikke står samla. Fordi vi som gruppe etterstreber normalitetens tyranni og på veien glemmer solidariteten til de som er "lengre nede". Vi er ikke det granne bedre enn Pilgaard! Vi har like ekle fordommer mot våre medsøstre og brødre. Og da har "normalitetens majoritet" oppnådd det igjen! De har splittet oss. Gjort oss skamfulle over våre avvik. Gjort oss til å lengte etter normalitetens trygghet. De har ufarliggjort oss og marginalisert oss.De har gjort oss til noe diffust og unaturlig. Til fraggler.

Når skal vi tørre å være individer? Individer med ulike variasjoner av kropper, hoder og utseende. Slik som fragglene. Fargerike personligheter som både blir sett og hørt. Bare som indivier kan vi stå samla. Og slåss mot normalitetens tyranni.

Til slutt må jeg takke Pilgaard. Du har gjort meg stolt av å være en fraggle! Og hva er alternativet? Det må være å bli en "doozer". En grå masse som synger "arbeid er en lek" der de går på de normale fortauene, inn i de normale bussene, går på de normale jobbene, henter de normale barna sine i de normale barnehagene og drar hjem til de normale familiene sine i de normale husene sine. Da vil jeg heller være en fraggle!

Kafka-prosess eller bare vrangskap?

Siden i mars har jeg jobbet metodisk for å fornye førekortet mitt. Av en eller annen grunn tviler staten på at jeg selv kan si ifra at jeg ikke kan kjøre bil, så jeg må fonye det hvert tredje år. Greit nok. Jeg følger spillereglene. Så i mars ringer jeg Vegvesenet på Gjøvik, og innformerer om at førekortet mitt går ut i mai. Legger fram saken, forteller hva jeg ble informert om for tre år siden, og ber om å få vite hva jeg skal gjøre. Nei-det kunne de ikke svare på! De måtte prøve å sette meg over til Risløkka. På andre forsøket klarte de det Jeg legger frem saken min på nytt, og her var det en som virket som han visste hva han snakket om. Han beroliget meg og sa at dette var ingen hast. Bare å komme innom med en standard legeattest. Gjerne samme uka som førekortet går ut. For dette skulle være helt uproblematisk.

Kunne det virkelig være så lett? Jeg bestilte legetime i god tid og ba om en standard legeattest. Ikke noe problem. Denne ble fyllt ut og jeg dro de 5 milene til Gjøvik for å levere attesten og var riktig fornøyd med meg selv. Godt å få det overstått. Hmm. Nei-noe førekort kunne jeg ikke få. Legen hadde ikke krysset av på delen under førekort klasse C og D (noe som jeg ikke har). Dette mente de var nødvendig. Og dessuten kunne de ikke se at vedtaket fra fylkeslegen fra for 3 år siden lå inne i systemet. Hverken på Gjøvik eller Risløkka. Jeg måtte ringe til fylkeslegen og be de fakse det over og få nye kryss, stempel og underskrift på legeattesten. Ja-det kunne la seg gjøre, tenkte jeg. Fikk nye kryss og fikk fakset over vedtaket. Dro på nytt til Gjøvik. Var nå helt sikker på at jeg kunne få førekortet. Men nei. De kunne ikke se å ha mottatt noen faks. Nye telefoner til Risløkka og til fylkeslegen. Satt tålmodig på plassen min og ventet. Jeg måtte jo få førekortet mitt.

Så kom dommen. Nei! De hadde faktisk funnet vedtaket mitt på Risløkka denne gangen. Og ut fra dette tolket de at jeg måtte ha en ny legeattest og et nytt vedtak fra fylkeslegen. Ja men- førekortet går ut 8.5-hva gjør jeg da på mandag, når jeg ikke kan kjøre mer? Det var ikke Vegvesenets problem, men mitt! Jeg plikter å framskaffe nødvendig dokumentasjon i tide. Men kunne jeg ikke få en midlertidig kjøretillatelse? Nei-det kunne de ikke gi av helsemessige årsaker! Det tar 2-3 uker å få saken behandlet hos fylkeslegen, fikk jeg vite.

Men jeg måtte til legen igjen. Og for å komme meg til legen måtte jeg for det første ha tid, så legetime og for det tredje ha bil med sjåfør. Det klarte jeg å organisere i løpet et par uker. Sendte legeattester og gammelt fylkeslegevedtak til fylkeslegen  og ventet. Snart kunne jeg kjøre bil igjen!
Tirsdag denne uka begynte tålmodigheten min ta slutt. Jeg ringte til fylkeslegen, for å vite hvor lang saksbehandligstid det var igjen. En 4-5 uker måtte jeg nok regne med. Men jeg må jo komme meg på jobb! Jeg er avhengig av bilen! Den er et hjelpemiddel! Stemmen begynte å bli mer og mer anstrengt, og tilslutt ble jeg faktisk satt over til saksbehandler. Hun bekreftet den lange saksbehandlingstiden, men skulle sette meg på en prioritert liste! Hurra! Jeg får lappen tilbake innen en uke! Trodde jeg. Hun leste gjennom papirene og konstaterte at jeg hadde muskeldystrofobi. Jeg rettet henne vennlig, og sa at jeg ikke har noen fobi, men en dystrofi. Vet ikke helt om hun skjønte forskjellen.

Så kom svaret. Fylkeslegen ber nå om en ny legeattest som bedre beskriver førligheten enn de to jeg allerede har sendt. I tillegg må jeg ha en spesialisterklæring. SPESIALSITERKLÆRING!!!! Det måtte jeg jo ikke for tre år siden! Og for å få time hos spesialist må jeg vente flere måneder! Dette betyr at jeg ikke kan kjøre min spesialbil de neste 4 månedene-minst. Heldigvis kan jeg ta toget. Bare jeg ikke får problemer med rullestolen min igjen. I går hadde jeg kortslutning og den var død og oppførte seg veldig mistenkelig, som en rullestol ofte gjør etter 3-4 års daglig aktivt bruk. Men det er en annen historie.

Heldigvis skjer dette på sommeren. Nå kan jeg jo faktisk komme på butikken uten bil. Bare det kunne slutte å regne.......

Zebrasko

Jeg har siden november sett på et par støvletter. Prisen var nok litt drøy, men jeg synes de var kule. Da de kom på tilbud til halv pris, måtte jeg sjekke om de hadde størrelsen min. Men det hadde de ikke. Dessuten synes jeg nok jeg måtte være litt tøffere enn det jeg ellers er, for å tørre gå med dem.

Tilfeldigvis så jeg at de også hadde dem på det lokale kjøpesenteret. Og nå til bare 500. Fristelsen var stor, og jeg gikk runder rundt bordet og lurte på om jeg nå skulle ta sjansen på å kjøpe dem. Men hva skulle jeg ha til dem? Slike kule sko, trenger litt kulere klær enn de jeg vanligvis går med. Nei-det ble ikke noe kjøp da heller. Prosjektet var rett og slett for vågalt for en pyse som meg.

Så var de satt ned til 249! Jeg så på dem igjen sist fredag, gikk hjem og tenkte fælt og på onsdag slo jeg til. Jeg var den lykkelige eier av et par zebra sko.

Plato, hunden min, var overlykkelig for å se flere medlemmer fra dyreriket i heimen og la sin elsk på dem med en gang. Markus, sønnen min på 11, derimot, var ikke begeistrert i det hele tatt. Han forbød meg å gå med dem på foreldremøter på skolen!

Jeg hadde fortsatt litt psykologisk krigføring med meg selv før jeg kunne vise meg i offentligheten med dem. Men på fredag skulle jeg på et møte utenbys. Der kunne jeg debutere! Jeg fant en snerten svart topp, mine kuleste olabukser og en enda kulere olajakke og begynte å kle meg opp. Og der satt jeg. Med 2 høyrestøvletter-en i størrelse 38 og en i 39.

Heldigvis fikk jeg byttet den ene høyrefoten på veien til møtet, men har fortsatt ikke debutert. Kanskje skal jeg prøve å lufte dem en tur i dag? Men foreløpig står de i gangen. Plato lukter på dem av og til og lurer på om de vil leke. Markus ser på dem med et hatsk blikk og er flau over at mora hans i det hele tatt kunne tenke seg å kjøpe sånne ekstremsko og jeg lurer på om jeg noen gang kommer meg ut i det offentlige rom med en høyre og en venstrestøvel i samme størrelse og samme dyreart.